KNIVEN

Vi bodde i Sagabrakka da far en ettermiddag ropte på meg fra stuen. Han ville vite om jeg hadde sett hans foldekniv. Jeg svarte ”Nei”, men på en ikke særlig overbevisende måte, så far spurte meg om og om igjen. Det var synlig for all verden at jeg hadde skydfølelse. Til slutt ga jeg meg og pekte under skatollet: ”Den ligger der!” sa jeg, og far ba meg hente den fram. Det var ingen lett oppgave. Ikke fordi det fysisk sett var vanskelig, men fordi jeg visste at nå skulle far få se, med egne øyne, at jeg hadde ødelagt kniven. Jeg viste den til far som sa at han ikke hadde gitt meg lov til å bruke den. Den var hans og han brukte den til å hvesse blyanter, som han brukte til å skrive noter med. Jeg stor der full av skam over min ulydighet, for jeg husket selvsagt alt far sa. Da han sa at jeg hadde vært ulydig var det ikke mulig å komme unna, men jeg hadde et forsøk igjen. Jeg sa til far at jeg hadde bedt til Jesus om at han måtte reparere kniven, men så gjorde han det ikke. Jeg kan ikke huske om jeg fortalte far hele historien, men den gikk ut på at min jevngamle fetter Ivar og jeg skulle leke med barkbåter i sølepyttene etter regnværet. Vi hadde bark nok, men de måtte formes til båter. Det var under den prosessen jeg tok for hardt i så bladet knakk. Opplevelsen av en ødelagt kniv gjorde meg redd og fortviet. Jeg ville be til Jesus, som jeg hadde som vane da jeg hadde problemer, og jeg mente at hvis jeg klatret opp på taket til en av de mange plankestablene, så kom jeg så nær himmelen at Jesus helt sikkert vile høre meg. Ivar ble med på operasjonen, men forsto egentlig ikke vitsen. For ham var kniven i stykker, og det var ingen ting vi kunne gjøre med det. Men jeg trodde blint på at Jesus kunne fikse den. Jeg ba og jeg ba, men hver gang jeg stakk hande ned i bukselomma var kniven like ødelagt. Til slutte resignerte jeg, klatret ned fra taket og gikk opp til fars arbeidsplass i stuen, og kastet jeg kniven inn under skatollet, og gikk ut igjen. Men situasjonen preget meg sterkt da vi spiste middag, og allerede da forsto far at jeg hadde gjort noe galt. Ja,og så ble jeg innkalt. Far tok meg nå opp i fanget sitt og sa: Det var i grunnen bra at Jesus ikke reparerte kniven, for da ville jeg aldri fått vite at du hadde vært ulydig. Jesus hjelper ikke smågutter, ikke store gutter heller, til å skjule sine feil. Det er ikke hans metode. Han vil at vi skal være ærlige å si det som er sant. Forstår du dette, gutten min? Og selvsagt forsto jeg det når far sa det på den måten. Men så spør far om det er noe mer jeg burde si til ham. Jeg tenke fælt over spørsmålet, men til slutt kom jeg på at jeg burde be ham om tilgivelse, og det gjorde jeg. Jeg trengte ikke vente på fars reaksjon. Han klemte meg hardt inntil seg og sa: ”Ja, jeg har tilgitt deg gutten min. Men du må love meg at du ikke gjøre slike ting om igjen”. Selvsagt lovet jeg ham det. Og når jeg tenker meg godt om så kan jeg ikke komme på noe som skulle tyde på at jeg glemte det.