tirsdag, mai 07, 2013

DEN FORTAPTE SØNNS HJEMKOMST

Jeg kjenner godt til at Rembrandt har malt en utrolig vakkert bilde av den bortkomne sønnen og faren. Jeg vet godt at fok har reist langveis for å se dette bilde der det henger i Eremitasjen. Jeg vet også at hvis jeg skulle reise for å se det, var det først og fremst for å se kunsten i bilde, for jeg har ingen problemer med å beundre det som et av tidens ypperste kunstverk, uansett om det er Rembrandt som har malt det eller ikke. Men historien det forteller passer overhode ikke til det bilde jeg har av møte mellom den yngste sønnen og faren. Rembrandt har malt den bortkomne sønnens hjemkomst og farens vidunderlige kjærlighet til ham. Det er en rørende scene hvor Rembrandt har klart å få fram inderligheten i en far som tror han har mistet sin yngste sønn for godt, og som blir overveldet av å få ham tilbake. Rembrant har klart å sprenge alle jordiske grenser for en ekte, og overveldende farskjærlighet. Men min kunskap om unge menn på rømmen hjemmefra stemmer ikke helt med Rembrandts. Den bortkomne sønnen er en ungdom som vil frigjøre seg fra fars autoritet. Han ber om sin rettmessige del av arven, får den, veksler den i penger, som er lettere å få med seg på reisen. Det står at han drar til et land langt borte. Jeg har ikke spekulert i hvor langt borte, men bare at det kan ikke ha vært et naboland. I dette landet søker han nå å markere sin betydninsgfullhet og selvstendighet. Men det skriften ikke forteller oss er at han bærer sin far i pengepungen helt til siste øre er oppbrukt. Da han ikke har mer igjen står han der som den han er, en forkommen stakkers flyktning. Dt er dårlige tider i landet og lite med arbeid å få. Til slutt får han jobb som svinegjeter hos en bekjent, med det som lønn å spise av grisematen. Det er i denne elendige situasjonen han begynner å tenke på hva som hadde skjedd hvis han ikke hadde rømt hjemmefra. Konklusjonen han kommer fram til er tydelig: Jeg ville hatt det så mye, mye bedre. Selv fars tjenerne har det bedre enn meg. Og når han forstår hvor ufornuftig han har vært opplever han det, som etter mitt skjønn er lignelsen hovedpoeng. Han kommer til seg selv. Og dette betyr ikke at han får en slags sosial oppvåkning, men rett og slett det som står skrevet. Han kommer til seg selv. Og skulle jeg formulert det annerledes måtte det bli: Han kom til sitt selv. En som er på rømmen fra autotitetene styres ikke av sitt selv/sitt Jeg, men av dem eller den man rømmer fra. Når man ser dette kommer selverkjennelsen. Jeg har handlet galt. Jeg vil stå opp og gå tibake til min far og innrømme overfor ham at jeg har syndet mot ham og selve Gudsideen. Jeg vil ikke be om å bli akseptert som sønn, den sjansen har jeg misbrukt, men jeg vil be om å få være som en av fars tjenere. Og dette er den eneste måten han kan få tilbakebetalt arven han har forspilt. Og så står han opp og peiler seg inn mot sitt gamle hjem. Jeg tror at han som et myndiggjort menneske følre trang til å presentere seg som best han kan. Han har ikke penger til å kjøpe nye klær, men jeg er helt sikker på at han vasker sine klær i bekke, og seg selv fra innerst til ytterst. Han vil selvfølgelig se velstelt ut når han møter sin far. Høyreist og staut går ha de siste kilometerne mot sitt hjem, men på veien møter han en mann som kommer springede mot ham. Det viser seg å være hans far. Og skulle Rembrandt ha valgt den riktige scenen måtte det vært et sted på landeveien. Jeg tror ikke at sønnen femstår som en veik og skitten rømling, men som en oppreist og nyvasket ung mann. Omfavnelsen er nok en fantastis situasjon. Men jeg tror ikke at sønnen faller på knærne for sin far. To menn møtes ansikt til ansikt og gir hverandre den klemmen som aldri kan foreviges, verken med et fotoaparat eller pensler. Gjenforeningens lykke. Faren hadde fått tilbake det han hadde mistet. Hans farslykke var grenseløs. Sønnen hadde kommet hjem til sin far fullt innstilt på å gjøre opp for seg, men far hører tydeligvis ikke på det øret. Nå skal det lages fest. Nå skal det slaktes gjøkalv og grilles. Nå skal vinen flyte og nå skal det splles og danses. Den hjemkomne rømlingen får både nye klær og sandaler, endog en gullring på fingeren. Faren sørger for at hans verdighet blir gjenopprettet. Men én blir fornærmet. Det er den eldste arvingen, selve odelsgutten, som kommer til å tenke på at faren aldri har laget fest for ham. Aldri, ikke en dag har han sviktet sitt kall. Men ikke én gang har faren påskjønnet ham. Han blir derfor sur, furten, fornærmet og avvisende. Det er tydelig at han viser forakt for sin hjemkomne bror. Og her er det sørgelige bilde av en ung mann som ikke har klart å frigjøre seg. Som ikke har klar å innta hovedcenen i sitt eget liv. Alt er hans, likevel er han ikke verd sin fars oppmerksomhet en gang. Han forble andreperson i sitt liv, mens brorern hadde opplevd omvendelsen i grisebingen. Omvendelsen innebar at han kom til seg selv. Selve språket forandrer seg fra dette øyeblikk. Nå kan han si Jeg! Nå lar hans Jeg ham gjøre innrømmelser, skape anger og forståelse av bønnen om tilgivelse. Jeget fører ham hjem til en ny tilværelse. Snart begynner hans arbeid med å betale tilbake på gjelden. Snart kommer hans liv i balanse.

Ingen kommentarer: