DESIGN FOR OLDINGER

Nei nå har det hendt meg noe rart. En ung mann ringte meg opp en dag og spurte om jeg ville komme til Høyskolen og være med på en samtale om emablasje med en gammel manns erfaring. Jeg ble hentet kl. 10.00 og på Høyskolen møtte jeg tre studenter, og en venn og kollega fra menigheten, Professor emeritus Peder Borgen, han med to doktoravhandlinger. Disse tre unge studentene tok møte særdeles høytidelig og hadde forberedt seg med kaffe, kjeks og frukt, samt en mengde varer i ulik embalasje. Vi ble spurt om hvordan vi som eldre mennesker opplevde møte med moderne embalasje. Vi kom med noen sjenerelle bemerkninger om at det ble så utrolig mye søppel bare for å pakke ut noe så enkelt som barberblad. Og selv når en skulle åpne en pakke med pålegg var det sværet vanskelig å få tak i den likke flippen vi skulle trekke i, for ikke å snakke om katastrofen som ofte oppsto under åpningen av en boks med makrell i tomat. Helt på slutten sto lokket spendt som ei fjær, og når vi trakk den over kanten, utløstes fjæren med det resulatet av tomatpurreen sprutet ut på skjorter og hva verre var. De unge noteterte like flittig som under en viktig forelesni. De stilte oss mange spennende spørsmål. Det vi var mest opptatt av var all sløsingen i moderene embalasje. Da Peder og jeg var unge fikk vi med oss en ”bøffelveske” hjemmefra som rommet like meget som moderne palastposer, men som var så solid at de holt til formålet i mange år. Det hendte vel at bakeren pakket inn brødet i gråpappir, men nå ligger de i fine plastposter og brødposer, som vi bytter med andre plastposer når vi kommer hjem for at brødet skal holde seg friskt lengst mulig. Vi prøvde å pense de unge in på andre ting som ville være til stor hjelp for oss gamle. De hørte høflig på oss, men minnet oss forsiktig om at det var embalsje de hadde i tenkene sine, for det var det de skulle gjøre et ”forskningsarbeid” med og lage prototyper på, som skulle bedømmes av en fagjury. Dette var en spesiell opplevelse. Både Peder og jeg var vant med å snakke til et betydelig større antall studenter. Det hendte i min tid at auditoriene var stapp fulle da mine temaer sto på dagsorden. Her var det tre, vakre og smilende studenter, som studerte industridesign, som hadde behov for å intervjue et par eldre mennesker for å få tankestoff til sine oppgaver. Det var litt rart, men en herlig forandring i en ellers ensformig dagsrytme. Da vi tok farvell fikk vi spørsmål om vi ville møte dem en gang til når de hadde valgt oppgave, for å se hvordan de hadde lagt opp prosjektet. Da jeg er vanskelig å forflytte spurte jeg om de kanskje kunne ha glede av å møte oss i atelieret mitt. På dette fikk jeg et hyggelig ja som tilbakemelding. Det ville gi studiet en annen dimensjon. De holt jo ellers hele tiden til i Høyskolens lokaler. Jeg ble kjørt hjem av han som tydeligvis var gruppens leder. Ja, det hendte noe rart i går. Jeg ble trukket inn i unge designstudenters hverdagsproblemer. Det eneste øneske med dette var å intervjue oss i relasjon til moderne desig. Og om den var et problem for oss. Dette med tanke på at de kanskje kunne forandre og designe nye og mer praktiske embalasjer, til gavn og glede for gamle mennesker.