Under vår private Andreas-messe, hjemme hos oss, leste Reidun fra andaktshefte ”I Dag” om en som satt nettevakt ved mottagelsen til et psykiatrisk sykehus. Blant de mange telefoner han ekspederte kom det også en og annen fra en privatperson som var i krise, og trengte en å snakke med. Han kunne ikke gjøre noe annet enn å lytte, skriver han.
Jeg hadde bare vært prest en kort tid ved Modum Bads Nervesanatorium da overlegen og jeg snakket sammen om en sjelesorgens akuttmottak. Gordon mente jeg burde ta initiativet til noe lignende i Norge. Jeg sa meg villig til å reise til Stockholm for å undersøke hvordan sjelesørgerne der hadde organisert en slik tjeneste. På norsk ville kalt den: ”Vakthavende prestetjeneste”. Jeg skrev en rapport og noen refleksjoner, men prestetjenesten og arbeidet med Familieterapi avdelingen krevde det meste, og jeg hadde ikke overskudd til særlig mer.
Kort tid etter grep presten Hans Christian Lier tak i utfordringen og etablerte Kirkens SOS., til vår og andres store glede og fulle støtte.
Det geniale ved denne tjenesten er at den i stedet for å være en prestenes vakttjeneste, ble en tjeneste som både prester og legfolk kunne gå inn i.
Kirkens SOS ble en 24 timers telefontjeneste som folk i krise og nød kunne ringe til.
Vel hadde man ambisjoner om å fostre et korps av kvalifiserte lyttere. De ble laget studieopplegg og kursmateriell, og noen ble vel også fristet til å prøve seg på litt avansert sjelesorg og terapi, men de aller fleste forsto raskt at deres oppgave var å lytte. Og fordi de som hjelpere ellers hadde store praktiske handikaps utviklet de kunsten å lytte.
Å lytte er kunst. Det er mange av oss som er opphengt i det at kirken og vi skal ”hjelpe”, - som Den gode samaritan, dvs å trå til med salve og bandasje, og med penger der vi selv ikke har tid til å fullføre ”behandlingen”, eller som hos leger, å skrive ut en resept.
Som et apropos til dette sitter SOS-hjelperne med en telefon til øre og lytter til klagen som et menneske langt, langt borte kommer med. Lysten til å komme med praktiske råd og vennlige formaninger dukker stadig opp. Noen ganger overveldes de av problemene og får behov for vise den nødstedte til profesjonell hjelp. Men få er mer profesjonelle hjelpere enn staben ved SOS, for deres profesjon er å lytte, og lytte levende bevisst til det som blir dem betrodd.
Den lyttendes styrke ligger i ikke å kunne gjøre noe. Og med dette som forutsetning får konfidenten satt ord på sitt problem, og det er halve veien til løsningen. Dessuten ansvarliggjøres konfidenten for å gjøre jobben selv.
Det er mange klienter som håper å få konkret hjelp, og like mange håper å kunne være de gode hjelperne. Men den beste hjelp er den hvor konfidenten hjelper seg selv og glemmer hjelperen.
Konfidenten setter ord på sine problem, taler det inn i hjelperens lyttende øre. Denne hører på en slik måte at det som blir sagt havner i glemselens bunnløse hav. Ikke fordi hjelperen har taushetsplikt, men fordi han, eller hun har sluset problemene inn i glemselens hav, den bunnløse glemselens hav.
Jeg har lyst til å kalle disse omsorgskjempene for lyttende vektere ved glemselens osean. Og så vil jeg takke dem for viljen til hjelpeløshet, som er hjelperens adelsmerke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar