KIRKENS STØRSTE MENNESKERESSURS

Jeg skal være gudstjenesteprest kommende søndag. Jeg har valgt en annen tekst enn Bibelskapets oppsatte prekentekst, og den som vår kirke har valgt for meg. Grunnen er enkel. Jeg preker så sjelden at jeg føler det som et privilegium å få velge mine tekster selv.

Jeg skal preke for en menighet som består av et halvt hundre mennesker – maksimum – med en gjennomsnittsalder på 70 år – minimum.

Hva skal man si til mennesker som har hørt alt, og det meste av alt både tre og flere ganger?

Skal jeg våge meg frampå med et: Dere bør---! Nei, de fleste har en krom sjel takket være alle ”bører” som er lagt på den.

Jeg har valgt teksten fra Matt. 19, 13-15, hvor det står om mødrene som bærer sine barn til Jesus for at han skal legge sine hender på dem og be; men som jages vekk av disiplene, og blir irettesatt av si rabbi: ”La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg!”

Er ikke det å tale til gamle mennesker, hvor de fleste er enslige, enker, enkemann og ugifte, om barn, egentlig å misforstå sin oppgave?

Jeg tror ikke det.
Helt siden jeg flyttet tilbake til min ungdoms menighet, har jeg hørt fortvilelsen over at vi vil gå mot en snarlig død hvis vi ikke snart får oppleve at barn, og unge finner sitt åndelige hjem i kirken.

Og for hvert år deretter har jeg vært med på å følge menigheten til graven. Ja, både to og tre ganger.
Til døpefonten kommer det få barn. De få som kommer, kommer ikke lenger enn til menighetsprotokollens rubrikk for menighetsbarn.

Når menigheten ønsker så sterkt at barn og unge skal komme til kirken, og når menigheten består av svært gamle medarbeidere, hva kan vi gjøre?

Vi gamle er menighetens største ressurs, og den eneste, (når vi ser bort fra presten).

Men mitt problem – kommende søndag - er at hvis jeg utfordrer dem til tjeneste, er jeg redd det blir oppfattet som ennå en tjeneste-bør de ikke har krefter til å bære.

Når svaret ligger hos oss gamle, og er de gamle, og svaret er bønn, da kommer jeg vel ikke utenom.

Jeg må, med stor kjærlighet og Guds hjelp – etter beste evne – forme utfordringen på en slik måte at alle med glede og takknemlighet føler trang til å be for barna, regelmessig, vedvarende og konsentrert målrettet.

Vi har ikke alltid vært vant til å se på bønnen som et gledefylt arbeid i vingården. Å be er for mange et tiltak og et ork.

Slik var det i alle fall for meg. Og helt til vårt niende barnebarn lærte oss å be systematisk, regelmessig og i et evighetens perspektiv.

Min kone og jeg kalte tjenesten – ”vår private lille Andreasmesse”. Gutten het nemlig Andreas. Men for ikke å belaste ham unødvendig fant vi fram til en annen Andreas, som vi kunne knytte vår nyoppdagede og private, morgenmesse til. Det ble Jesu første disippel, den familiekjære mannen med syn for det store i det lille barnet. Andreas, bror til Peter, apostelen som ble korsfestet til et x-lignende kors.

Nå er Andreas-fellesskapet blitt en arbeidskonsept for gamle mennesker. Det eneste som kreves er viljen til å være med i en daglig bønnetjeneste. Under f.eks. morgenbønnen ber mann for barn og barnebarn. Som en liten reminder har vi tegnet et lite bønneskap ”Andreas-skapet”, hvor det er plass til foto av ukens spesielle bønnebarn.

Ønsker man, og har man krefter til det, blir man med i en ”Andreas-gruppe”, et felleskap for forbønn for barna, og et samtaleforum for hva vi praktisk kan gjøre for dem – og hverandre.

Som en vakker bro over kløften mellom hjemmene og kirken har vi laget en spirituell generasjonsgudstjeneste hvor barna og de gamle deltar aktivt i liturgien – og hvor det nesten ikke blir plass til preken.

Vi har også laget en enklere versjon til kveldsbruk, som vi kaller Andreas-vesper.

Den vanlige kritikken disse gudstjenestene får, er at de er for krevende å gjennomfør. De rommer nemlig voksenkor og barnekor, visesanger, instrumentalgruppe og dansegruppe.

Min grunnfilosofi – også når det gjelder evangelisering – er
å gjøre andre store ved å be dem om hjel! I lokalsamfunnet finnes nemlig alle disse ressursene. Og de vil se det som et privilegium å få hjelpe ”kirka”.

Jeg er sterk på ideer, men elendig på organisering og markedsføring. Nå har jeg bedt Gud om hjelp til det arbeidet som står igjen å gjøre, så de gamles Andreas-konsept blir en verdensomspennende bønnebevegelse med forbønn for barn og unge.

Så, tilbake til søndagens preken. Jeg føler jeg blir i stand til å tale med de gamle – fra prekestolen på søndag. Hvis du, som leser min blogg, og tror på bønn, ber for meg – ja, så er vi i gang med å gjøre noe stort – å fjerne de hindringer som må fjernes så unge mødre igjen føler trang til å bære sine barn til Jesus.