HELBREDELSER OG SÅNT

- Mor, jeg skal be for hun damen som bor på den andre siden av veien.
- Hvorfor det?
- Hun har kreft.

Hvilken bønnemann er dette? Det er likegyldig for det jeg her skal skrive. Han er 10 år og vet at bønn kan hjelpe.

I mitt lange liv har jeg sett hva et barn kan bety for mennesker som er syke.

- Bestefar, hvor lenge skal du være syk, egentlig?

Hun som spurte var et lite barnebarn, som tålmodig hadde ventet på at hennes koselige bestefar skulle ta henne på fange og fortelle fra den tiden - for lenge siden - da han var barn. Men bestefar hadde vært deprimert i mange måneder, og satt og gynget, fram og tilbake, og så ned i gulvet.

Da barnebarnet kom på besøk igjen, og fant han satt i den samme stolen og stirret i gulvet, ble hun utålmodig. Hun gikk bort til ham, stilte seg mellom bene hans, løftet opp hode hans og så ham rett inn i øynene:

- Bestefar, hvor lenge skal du være syk, egentlig?

Historien har jeg fra bestefar selv, som var kommet til sin faste samtaletime for å fortelle at han ikke var deprimert lenger.

- Vet du, Kvebæk, jeg ble frisk i samme øyeblikk.

Sykdommer er en realitet, og vi er alle truet av dem. Fra mors liv og like til ”godstolen” på aldershjemmet, kan vi rammes av sykdom. Sykdom, og frykt for å bli syk, opptar en stor del av vårt daglige liv.
De aller, aller fleste sykdommer blir vi friske av – både med og uten legehjelp. Fra tidenes morgen har man trodd at sykdom var noe som kom inn i oss utenfra. Og det er jo riktig. Mange sykdommer kommer faktisk inn i oss ved overføring fra en annen som er syk.

Det er ikke umulig at man trodde at all sykdom kom utenfra og inn i oss. Da er ikke så fjernt å tenke at helbredelsen også måtte komme utenfra. Og som tiden gikk fikk menneskene kunnskaper om planter med helbredende virkning. Så åt man dem, og håpet på helbredelse.

I moderne medisin vet man mye om smittsomme sykdommer, og hva som kan helbrede dem.

Kroppens eget fabelaktige kjemianlegg bearbeider stoffene ytterligere og fører dem dit - i kroppen - hvor de setter i gang de helbredende prosesser.

Kroppen har – med andre ord – sitt eget medisinske kjemianlegg, hvor prosesser kan starte, nær sagt av hva som helst, i alle fall ved at et barn sier :

- Skal du være syk lenger nå, bestefar?

Og når slikt skjer, og vi vet at slikt skjer ofte, så er det riktig av oss å spørre om det også er dette som skjer når vi snakker om guddommelig helbredelse?

Kan troen på Gud sette kroppens egne helbredelsesprosesser i gang?

Mitt svar er: Ja, og hvorfor skulle den ikke det? Jeg har sagt det mange ganger at Gud gjør ikke mirakler, bare selvfølgeligheter.
Det er vi som har lært om begrensninger og umuligheter, og kaller det ”vitenskapelig holdning”. Gud har ingen begrensning som ikke er pålagt av ham selv.

Da overlegen på lungeavdelingen ved AHUS ringte meg opp en fredag sa han følgende:
- Ja, Kvebæk, jeg kan i dag skrive deg ut av sykehuset som fullstendig frisk - (jeg hadde vært dagpasient der i to uker)

- Ja, for jeg ble frisk tre dager før jeg kom til dere.

- Jeg sitter med to røntgenbilder av lungene dine. Det ene er fra Glitre, og det er det styggeste jeg har sett. De andre er fra oss, og det er helt klart, rent og fint. Vi har sjekket, og dobbeltsjekket, men forstår ikke hva som har skjedd.

Jeg fortalte om den korte Jesus-bønnen, som jeg begynte å be på Glitre, hvor jeg på innbust sa: ”Se”. Og på utpust: ”Han bor i meg”. (Jeg hadde ikke pustekapasitet til mer). Jeg ba denne bønnen ”uopphørlig” i én måned, og så, tre dager før jeg skulle innlegges i Ahus, sto jeg opp kl. O6.00 en morgen og var helt frisk. Ja, så frisk at jeg måkte den brede gangveien, og hele parkeringsplassen ren for snø – uten å bli andpusten. Det hadde jeg ikke klart på to år.

Da svarte overlegen:
- Ja, du er nok blitt behandlet av en med større kompetanse enn oss!

Kompetanse, og kompetanse, fru Blom. Jeg vet at den kloke Skaperen har forstått at menneskene kan bli syke, og at han derfor la ned i oss – og i alle sine skapninger – evnen til å helbrede seg selv.

- Så du tror ikke på guddommelig helbredelse?

- Det er jo nettopp det jeg gjør! Og at det skjer oftere enn vi er villige til å tro.

-
Terapi er for meg å bruke alle mine myndighetselementer i et etisk samspill med alle mine omsorgelementer i en setting av hellig ærefrykt for ”pasienten”, ”konfidenten” eller ”klienten” – eller hvorfor ikke ”min neste”?