Fornuften, ånden og miraklene

Så langt tilbake det er mulig å huske har jeg hørt snakk om mirakler.
Helt til denne dag i mitt syttisjette år har jeg hatt et forhold til det oversanslige og det som for logikken er ubegripelig.
På spørsmålet om jeg tror på mirakler må jeg svare at jeg i prinsippet ikke tror at Gud gjør mirakler. Hvordan kan man kalle det som den Allmektige gjør for mirakler. Han har ikke behov for det. For den Allmektige er alt selvfølgeigheter. Det er for oss det uforståelige blir oppfattet som mirakler. Det er jo litt flaut å erkjenne at det er noe man ikke forstår. Men ennå flauere er det å tro man forstår det uforståelige, og særlig når man ikke engang forstår det selvfølgelige.
I mitt lange liv er jeg blitt konfrontert med mange ting jeg ikke forstår. Jeg har forsket, gransket og analysert, og selvsagt lært meget. Jeg har, oftere enn jeg liker det, kommet til en grense hvor min kapasitet ikke kommer lenger, eller forstår mer, og så må jeg melde pass. Hit, men ikke lenger. ”Her må dine stolte bølger legge seg”.
Bakenfor slike grenser ligger altså det ubegripelige. Nå kan jeg gjøre to ting: Enten oppsøke mennesker som opplagt har bedre forutsetninger enn meg, be dem om hjelp og så tro på deres forklaringer. Eller jeg kan si at bakenfor grensen ligger det spennende mysteriet.
For å trenge inn i det mysteriøse trenger jeg den samme nysgjerrighet som enhver vitenskapsmann bør være utrustet med. Går det an å tenke at det finnes en annen måte å trenge seg inn i det ukjente på? Etter mitt skjønn gjør det så absolutt det, men det igjen kommer av at jeg tror mennesket i tillegg til kroppen og sjelen, også er utrustet med ånd.
I dag er det stort sett bare kunstnere som blir kalt åndsmennesker. Deres viktigste verktøy er deres åndsevner, deres skapende evner. Når jeg står ansikt til ansikt med det mysteriøse fører min nysgjerrighet meg inn i et terreng hvor jeg er ukjent, og hvor andre også er ukjente. For å trenge meg inn i mysteriet trenger jeg derfor åndelig hjelp. Og det er nettopp her min tro kommer inn. Jeg tror at Gud er ånd og søker derfor Guds veiledning. Jeg har lært, og jeg tror faktisk at Gud er ånd. Og når jeg søker kontakt med ham er det ånden i meg, min ånd som søker hans.
For meg ender denne kommunikasjonen altid opp i en eler annen form for opplevelse som får betydning for meg. Jeg forstår ikke ting bedre, men jeg aner, eller fornemmer noe viktig.
I malerkunsten er dette en viktig prosess. Særlig i det abstrakte bilde er det jeg skaper diktert av det jeg aner, eller fornemmer. Jeg kobler ikke ut mine rasjonelle evner og maler i transe – som i automatskrift. Ånden i meg inspirer mine intellektuelle evner til å skape de uttrykk jeg ønsker. Får jeg til – det som mine kunstneriske ambisjoner ønsker – blir det jeg har skapt i stand til å kommunisere med andre som våger å møte min kunst uten ønske om å forstå. Betrakterens opplevelse korresponderer med mine åndelige intensjoner.
Sik er det i møte med musikken og litteraturen også, ja, som med alle åndelige uttrykk.
Jeg kan ikke si at de mennesker er fattige som ikke har det på samme måte som meg. Jeg kan ikke vite hvordan andre her det. Det eneste jeg kan si er at mitt liv ville vært betydelig fattigere uten denne dimensjonen.
Det vil ikke komme på tale å sette fornuften til siden når jeg møter mysteriet, På den andre siden setter jeg heller ikke ånden til side, men bruker den til å forsøke å strekke meg et stykke lengre enn min fornuft kan føre meg.