Om å elske- eller være seg selv.

Gjennom mange år har man i psykologiske miljøer understreket betydningen av ”å elske seg selv” – Konferer: ”Jeg er OK. Du er OK”
I kristne miljøer har dette vakt forvirring og noen ganger aktiv motstand. Det har vært en ugjendrivelig kristelig erkjennelse at ”å elske seg selv” er synd, ja faktisk selve synden. Martin Luther snakket om synd som å være krøllet rundt seg selv – eller sitt selv.
Etter et langt liv i forsoningens tjeneste (nå tenker jeg ikke først og fremst på mitt arbeid som forkynner av Guds forsoningsverk, men som familieterapeut og personalkonsulent) har jeg vært nødt til å forandre min forståelse av hva Gud har ment med et menneskes Jeg. Det har vært ganske umulig å skape forsoningens bro mellom to som ikke vil ha 100% ansvar for seg selv og sine handlinger, men som alltid legger skylda på den andre.
Før partene kunne starte med forsoningsarbeidet måtte de få hjelp til å etablere hvert sitt faste brohode. De måtte, med andre ord, ta utgangspunkt i seg selv, sitt Jeg, som er den ansvarlige institusjonen i personligheten.
Det var Jesus som lærte meg dette da han sto ansikt til ansikt med den blinde tiggeren Bartimeus. Mirakelet i denne hendelsen ligger ikke i dette at Bartimeus får helbredet sitt syn. Skulle forresten bare mangle om ikke Den Allmektige burde klare det.
Mirakelet ligger i dette at Den Allmektige Guds Sønn spør den avmektige tiggeren, Timeus sønn, om hva han vil.
Hadde Jesus, sånn uten videre, fikset synet hans ville han i samme nu tatt fra ham levebrødet. Som blind var han henvist til tigging. Eller hadde han – som profeten i Sarepta – velsignet den fattiges tiggerskål, hadde han skaffet ham en sosialtrygd som kunne forvent ham. Hvem ønsker seg ikke en lommebok som aldri blir tom for penger?
Jesus gjør altså ingen av delene. Han henvender seg respektfullt til Bartimeus og spør ham hva han vil. På denne måten gjør han tiggeren ansvarlig for sitt valg. Han må ta konsekvensene som følger etter å ha fått det som han vil.
La meg forklare hva jeg mener:
”Jeg takker Gud at jeg kan synde!” Hvis jeg ikke kan synde, hva skal jeg da med tilgivelsen? Jeg ønsker selvsagt ikke å synde, men jeg er glad for at muligheten finnes. Det er det som gjør meg til et sant menneske. Hvis ikke mitt Jeg var mitt ansvarlige styringsorgan kunne jeg skylt på omstendighetene, og fristelsene som andre utsetter meg for. Eller jeg kunne anklaget Gud som ikke vil hjelpe meg, men lar meg bli alene med de store avgjørelsene.
Konsekvensen av at Han gjorde oss til ansvarlige mennesker, med mulighet til å bomme på målet, er Hans fantastiske frelsesplan. Vi ikke bare kan synde, vi synder, og synder meget lett. Vår status som ansvarlige gjenopprettes når vi erkjenner vår brøde, tar ansvar for våre handlinger og ber om tilgivelse.
Det er med andre ord snakk om identitet. Under hele min oppvekst var det mine foresatte som utad sto ansvarlig for mine handlinger. De fungerte i praksis som mitt Jeg. Den store dagen kom da jeg selv valgte å være mitt Jeg.
Med et ansvarlig Jeg kan jeg synde, men heldigvis også erkjenne skyld og be om tilgivelse. Som et ansvarlig Jeg kan jeg elske, men ikke meg selv, for den som befinner seg i sentrum av sitt liv vil aldri ha sentrum som mål for- eller objekt for sin kjærlighet. Objektet vil alltid måtte vær et Du. Kanskje er vi mer fortrolig med å kalle dette Du for vår neste?
Når vi elsker kan kjærlighetsopplevelsen være så sterk at det kan oppfattes som om vi elsker oss selv. Det er kanskje dette folk flest mener når de snakker om å elske seg selv- - - ?
Viktigere enn å diskutere dette er å bruke tid og krefter på Jegets evne til å oppleve seg selv, det vi kaller den rasjonelle selvoppfatning, eller den emosjonelle selvfølelse – som betyr at Jeget kan føle seg selv, og sitt verd, og gjøre oss til ansvarlige, eller myndiggjorte mennesker.