NÅ MALER JEG HVER DAG

Det var vanskelig å starte opp arbeidet i atelieret. Jeg slet fælt med å rigge meg til. Å spenne et lerret på blinderamme var mer enn et dagsverk. Men en dag fikk jeg endelig plassert et lerret (73 x 54 cm) på staffeliet. I to dager satt jeg og stirret på den hvite flaten uten å komme i gang. Til slutt tvang jeg meg selv til å kline noen farger ut over lerretet. Det sto ikke på så mange minuttene, men jeg ble dødstrøtt, forlot staffeliet og satte meg til min lille iBookG4. Jeg flyktet ut på nettet, uten mål og mening. Etter en tid kastet jeg et skråblikk på lerretet og ble sjokkert. Jeg så klarere enn noen gang min diagnose: Depresjon! Bildet var belastet av tristhet og lukkethet.
Det ble en nyttig observasjon. "Shurgh-Strauss Vaskulitt" var overvunnet ved hjelp av Prednisolon, Atrie flimmer var vellykket elektrokonvertert, og ødemene i føttene var helt forsvunnet. Jeg var – objektivt sett - helt frisk. Og det lot jeg som jeg var. Jeg forsøkte etter beste evne å spille frisk og glad. Men så ser jeg- til min store forskrekkelse - at jeg sliter med en depressiv reaksjon, som jeg hadde effektivt maskert.
Da bestemte jeg meg for å gjøre noe med min psykiske lidelse ved å ta bilde som utgangspunkt. Jeg har aldri benyttet min billedkunst som terapi Ikke før nå. Og nå var jeg vitalt bevisst hva jeg skulle gjøre. Jeg ville angripe bilde med vilje til å overvinne det triste og hjelpeløst bundne ved å bruke lyse og oppmuntrende farger, og sprenge meg ut av fangehullet.
Under prosessen skjer det at jeg får tilgang på nye krefter, nye og gode følelser og en strøm av spennende ideer og fantasier. Etter noen dagers arbeid følte jeg en indre glede som også hadde virkning på omgivelsene. Den ene etter den andre uttalte at stemmen og stemningen har forandret seg. ”Det er så gøy å se at du er blitt så frisk!” var en ikke uvanlig replikk.
Ny lerreter ble spent. Formatene ble større (100 x 73 og 100 x 80 cm), og jeg dro meg bort fra de blå introspektive/sentripetale fargene mot de gyllne og mer livlige/sentrifugale fargene. Det femte bilde domineres av gyllne nyanser.
Hele denne perioden har uttrykket vært abstrakt. Innimellom forsøker jeg å jobbe med figurative elementer, men det gir ikke den samme gleden og inspirasjonen.
I går startet jeg opp med et sjette bilde i prosessen (114 x 105 cm) Det har fått en gultonet grundering og en rødlig figurkomposisjon rammet inn av mørke konturlinjer. Som utgangspunkt er jeg godt fornøyd med det, men jeg står foran dager med krevende arbeid. Jeg har ikke et ferdig utarbeidet motto eller skisse for dette bilde. Arbeide vil foregå som en prosessutvikling. Jeg vil ikke unnslå at jeg fortsatt arbeider med mitt indre liv. Ikke slik å forstå at jeg har behov for å male min angst, mitt ”skrik”, men heller det at angsten overvinnes. Jeg håper resultatet vil signalisere seier og livsglede.
-
Egentlig hadde jeg slått fra meg tanken på en ny utstilling. Jeg har følt uvilje mot nye utstillinger fordi den siste i Galleri Lund ble ikke slik jeg hadde forventet. Når jeg nå har gitt etter for en invitasjon til å stille ut i Aur Prestegård i Aurskog den 20. juni, så er det med håp om at jeg får tid nok til å presentere arbeider hvor jeg ikke har gått på akkord med de kvalitetskrav jeg stiller til mine arbeider.

Planen er ellers å bruke internett som utstillingsarena, enten ved en ny blogg, eller som egen hjemmeside.
Jeg har hatt en innebygd motvilje mot søke om å få stille ut bilder i kjente gallerier. Har vel følt at de bør være forbeholdt akademikunstnere. Jeg er autodidakt, har ikke medlemskap i noen billedkunstforeningene og har aldri sendt inn et bilde til Høstutstilingen, eller noen annen juryert utstilling. Til tross for dette opplever jeg meg ikke som amatør. Selv om ordet amatør er utledet av ordet amor = kjærlighet, så blir det aldri brukt som en hedersbetegnelse, men som noe som er mindreverdig, og som et skjellsord.

Jeg har til felles med akademikunstnere, som aldri har fått det til, at jeg sier: Selv ikke Vincent van Gogh ble påaktet så lenge han levde. Verdens største kunstmaler var ikke akademiutdannet. Han var, som mange store mestere, en autodidakt kunstner. Men kal dem aldri amatører, selv om de elsket sin kunst. Noen sammenligning forøvrig vil være banalt. Men jeg går til min dont med kjærlighet til det jeg gjør, som en sann amatør.