”JEG KAN ALT – INNTIL JEG HAR BEVIS FOR DET MOTSATTE”

Dette er en påstand som har provosert mange. Folk flest oppfatter det som stormannsgalskap eller hovmodighet. Saklig sett er det ingen av delene, men en åpenbar positiv innstilling til egne iboende ressursers muligheter.
Jeg leste denne påstanden i ”Det Beste” da jeg var seksten år. Den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Det var en klok bestefar som ga sitt seksten år gamle barnebarn denne utfordringen: Du skal si til de selv når du står overfor vanskelige oppgaver: ”Jeg kan alt, inntil jeg har bevis for det motsatte.
Når jeg nå tenker tilbake på hvilke drømmer og fantasier jeg hadde for livet mitt da jeg ar seksten år, forbauses jeg over hvor beskjedne de i realiteten var. Det som har hendt meg i livet har overgått enhver fantasi. Jeg tror mye skyldes denne setningen.

Jeg har aldri, så vidt jeg kan erindre, satt påstanden i sammenheng med min tro på Gud. Men til morgenandakten i dag leste vi fra Filipperbrevet 4, 13. Her finner jeg igjen innholdet i påstanden: ”Jeg makter alt i Ham som gjør meg sterk!”
Hadde jeg satt påstanden inn i denne sammenhengen ville den ikke virket så provoserende, for da kom jeg selv ut av fokus. Det er Gud, og ikke jeg, som løser flokene.
Vel, jeg har faktisk et annet syn på dette. Jeg tror nemlig at vi fra Skaperens side er utrustet med langt flere iboende muligheter enn de vi tar i bruk gjennom et langt liv.
To ganger utfordret Den Kongelige Norske Ambassade i Washington, USA meg til å gjøre foredragsturneer i en rekke amerikanske stater. Det skulle være en slags markedsføring av Familieterapiavdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium, hvor jeg var ledende familieterapaut.
Min angst for å uttrykke meg på engelsk var nær ved å velte hel prosjektet. Jeg festet lit til påstanden og kastet meg ut på dypt vann.
Som innledning til mine forelesninger ba jeg publikum om unnskyldning for min dårlige engelsk. Men – jeg måtte slutte med det etter en av publikum avbrøt meg å sa:
Shat up. You are fishing for compliments onely!”
Man kan kokettere med sine handikaps, selvfølgelig. Men tar man dem på alvor og møter dem med ”Jeg kan alt!” da lærer man av dem. Jeg holt om lag førti foredrag på universiteter og sykehus, og fikk bygd ut en nyttig og viktig nettverk av kolleger.
Jeg har også et annet lite uttrykk som betyr mye for meg. Det sorterer under samme kategori. Det er bare ett ord: ”Likevel”.
Jeg tror det er Søren Kierkegaard som er opphavsmannen til følgende uttrykk: Den som står på fortvilelsens grunn, i et hav av intet, og kan si; likevel, har forstått meningen med livet.
Jeg har gjort en forandring på den siste setningsdelen, og påstår ”--- kan gå på vannet!”
Jesus gikk på vannet, men det gjorde også hans disippel Peter. I Tarjei Vesaas litteratur berøres dette tema, men hos ham er det ”tusten” som gjør det.
Hos Leo Tolstoys novelle om ”De tre vise menn” får biskopen se at de tre mennene kommer gående på vannet. De vil han skal lære dem en av bønnene i Fadervår som de hadde glemt. Den bønn de hadde bedt til de fikk lære den nye, var meget enkel: ”Gud, du er tre. Vi er også tre. Se i nåde til oss”.
Er det forstanden, intelligensen og kunnskapene som står i veien for visdommen?
På ei øy i Lopphavet bodde en familie. Mor hadde gjennom mange år lidd av en invalidiserende angst, som i første omgang bant henne tilhjemmet, og som i neste omgang la føringer for mann og barn. Det ble søkt om behandlingsplass for hun og mannen i Familieavdelingen, men det tok mer enn to år makte å reise.
Det i omfattende behandlingen som ble til hjelp ar ordet ”Likevel”. Jeg hadde skrevet om det i Søndagshilsen, og hun tok utfordringen. Fra da av lå denne artikkelen i hennes håndveske. Når hun skulle begi seg ut i det ukjente og farlige – hentet hun mot fra dette ordet, og gikk ”likevel”.

Ordet ”likevel!” ble et terapeutikum, på samme måte som: ”Jeg kan alt!”. De er sprunget av samme rot. Nemlig troen på at det i oss selv er muligheter nok til å overvinne det tilsynelatende umulig.