Den gamle mannen

Søster Magnhild var Betaniensøster og oversykepleier ved Innherred Sykehus i Levanger.
Administrerende overlege ville helst ansette sykepleiere fra Betanien. For ham representerte de stor faglig kompetanse, hadde høye verdier, var selvstendige, meget samvittighetsfulle og arbeidsvillige. Og de fleste var enslige, og innviet til diakonisser. Ved helt spesielle anledninger stilte de opp i sine sorte, ankelside drakter og hvite hodeplagg.
Betaniensøstrene utgjorde også en betydelig andel av menighetens medlemstokk i den lille Metodistkirken jeg var satt til å betjene.
Ja, og så var det søster Magnhild da, som en formiddag ringte til meg og sa jeg måtte skynde meg til sykehuset, for en eldre herre ville snakke med meg. Før kvarteret var omme sto jeg andpusten i oversykepleiers kontor.
- Kommer du slik?
- Ja, du sa det hastet.
- Ja, men du kunne ha skiftet til presteklær.
- Hva gjelder det?
- En eldre herre skal opereres for svulst i magen i morgen, men vil ha nattverden først. Du har tid til å reise hjem og skifte.
Jeg kastet meg på sykkelen og var tilbake på en blunk, men nå med sort dress, sort skjorte og hvit rundkrage. Oversøster hadde omgjort sitt kontor for anledningen. Hun hadde rigget til et bord med blomster, lys og nattverdsett.
- Jeg håper du kan bruke dette. Nå henter jeg pasienten.
- Takk, dette er både pent og hensiktsmessig.
Pasienten var en eldre mann. Han hadde sorte bukser og en blå stripete skjorte uten krage. Han virket nybarbert og velstelt, hilste høflig . Smilet viste at han manglet flere fortenner. Jeg ba han sette seg. Han var trygg og rolig.
- Du har bedt om å få snakke med meg?
- Ja, jeg vil så gjerne ha nattverden.
- Det gleder jeg meg til å gi deg.
Jeg leste et avsnitt fra Bibelen, sang en salme og holt en kort tale. Så ordnet jeg med brøde og vin, leste innvielsesordene og bønnene.
Den gamle tok i mot elementene med ærefrykt og takknemlighet. Jeg følte vi hadde en verdig nattverdsfeiring.
Etter måltiden, ser han på meg med alvorlige øyne og spør:
- Er du den mannen som holt andakt i en sykehuskorridor i går?
- Ja, det er meg.
- Da jeg hørte andakten tente jeg: Jeg vil snakke med den mannen, for jeg har noe viktig å spørre ham om.
- Har du det, så kom med det du har på hjerte.
- Ja, takk. Jeg skal, som du vet, opereres for en svulst i magen. Jeg er ikke redd for operasjonen, og heller ikke for å dø. Jeg har gjort opp min sak med Gud for lenge siden.
- Så fint. Hva vil du spørre meg om?
- Tror du det som står skrevet i Jacobs brev?
- Jeg, jeg tror at Bibelen taler sant, men jeg vet ikke hva du sikter til?
- Der står det at om noen er syk så ska man kalle på menighetens eldste og så skal denne salve ham med olje og be for ham. Tor du på dette?
- Ja, jeg gjør da det.
- Det har kommet så sterkt over meg at jeg skal bed om du vil salve meg med olje og be for meg.
- Jo, ja, vel – det skal jeg selvsagt gjøre.
Men nå dukker de praktiske problemene opp. Dette har jeg aldri gjort før. Ikke en ensete time ved den teologiske utdanningen var viet slike handlinger. Det aller første jeg tenkte på var å fremskaffe olivenolje, men søster Magnhild var ikke å finne, så jeg gikk ut på vaktrommet og spurte om de hadde olivenolje. Spørsmålet fremkalte spontan latter og jeg kjente meg dum og forlegen. Da jeg ba om et lite stålbeger med den oljen de hadde helte de en skvett lakserolje i begeret. De humret og lo av episoden da jeg gikk. Men nå hadde jeg i alle fall olje. Men hvordan skulle jeg bruke den? Jeg kunne jo ikke be den gamle drikke den. Skulle jeg be ham dra opp skjorta så jeg kunne smøre den ut over magen hans? Alle disse spørsmålsstillingene var helt uinteressante. Da jeg satt meg på stolen vis a vis den gamle falt det meg helt naturlig å løfte opp begeret og be en innvielsesbønn. Så husket jeg fra dåp i Statskirken at presten sa: Jeg tegner det med det hellige korsets tegn på din panne og ditt bryst – osv. Så bøyde jeg mot den gamle og sa: ”I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Så duppet jeg pekefingeren i oljen og sa: ”Jeg tegner deg med det hellige korsetes tegn på din panne, og ber i Jesu navn at han, etter sin godevilje, helbreder deg for din sykdom. Amen”.
Så lyste jeg Herrens velsignelse over ham og ønsket ham lykke til under operasjonen. Han smilte lykkelig, takket hjertelig og gikk. Og det var det, og jeg orienterte oversykepleier om hva som hadde skjedd, før jeg syklet hjem.
-
Så gikk det uker og måneder, og jeg hadde glemt hele episoden, inntil jeg møtte oversykepleier i byen en dag. Under samtalens løp spør jeg hvordan operasjonen av den gamle mannens svulst hadde gått.
- Vet du ikke det?
- Nei, ærlig talt. Jeg har ikke hørt et eneste ord. Klarte han ikke operasjonen? Er han død?
- Klarte operasjonen? Død? Nei, han slapp operasjon! Da de gjorde en siste undersøkelse før det operative inngrepet fant de ingen svulst. Den var, forbausende nok, sporløst forsvunnet. De sakker om et mirakel på sykehuset. Men du vet altså ikke noe om dette? Det var rart.
- Nei, søster Magnhild, ikke det minste rart. Den gamle var lydig og gjorde bare det han følte var riktig. Jeg, som et enkelt redskap, gjorde bare hva jeg mente var riktig. Har det skjedd et mirakel i operasjons salen er det Gud selv som skal ha takken. Jeg ville i alle fall ikke tåle den.
-
Men jeg har båret denne historien med meg i 45 år. Kan bare lukke øynene så ser jeg denne herlige gamle mannens tannløse, men lykkelige smil. Tenk, han dro hjem uten å takke meg! Fabelaktig!
-