JEG SER DEG, JEG!

- Hvorfor fikk du angst da du så bilde av hushjelpen?
- Det vet jeg godt, for hun overså meg alltid. Jeg eksisterte ikke i hennes verden. Ikke engang da vi var alene hjemme og hun var satt til å passe meg.
Denne smertefulle opplevelsen bar han med seg opp gjennom alle år, også som voksen og far. I alle situasjoner i livet hvor han opplevde seg oversett fikk han angst.
Han var ingen ubetydelig og usynlig person samfunnslivet. Han drev en stor forretning og hadde mange i arbeid, men han var sårbar. Frykten for å bli oversett fikk ham til å gjøre unødvendige - og noen ganger dumme ting.
Sir Winston Churchill løftet på hatten og hilste, selv på små barn. Og da han ble spurt om hvorfor han gjorde det svarte han:
- Man vet aldri om man hilser på en fremtidig statsminister.
I min oppvekst ble jeg alltid sett. Mor og far og andre voksne så meg, og ga meg opplevelsen av å være betydningsfull. Det hørte med i de voksnes uskrevne lov å holde øye med barn. Da jeg var barn lekte vi av og til der voksne arbeidet. Vi ble passet på, for de voksnes arbeidsplasser være ofte farlige lekeplasser.
Jeg har alltid praktisert å hilse på barn, snakke med dem og skøye med dem. Før i tiden skjedde dette helt selvfølgelig og spontant. Men etter hvert som media har presentert historier om voksne mennesker som forgriper seg på barn så er man blitt mer forsiktig. Vår tids barn får ofte lære at de skal passe seg for fremmede voksne. Få ting smerter meg mer enn å høre om voksne mennesker som utnytter barn for å dekke personlige behov. At det går an å være så fullstendig blottet for alminnelig sund fornuft og for kunnskaper om rett og galt?
Og likevel, når jeg tenker tilbake på de overgriperne som har gått til samtale, så smerter det meg like meget når jeg får vite at de selv har vært misbrukt, eller oversett.
En deilig sommerkveld gikk Reidun og jeg en tur rundt sykehusområde på ”Modum”. Da møtte vi et legeektepar som gikk tur med sin sønn, en tett liten krabat på fire år. Vi stanset og pratet som gode naboer gjør, men høyt over hode på Casper. Jeg forsto at gutten ble urolig og ville videre, for han dro sin mor i skjørtet.
Jeg satte meg spontant på huk (og ble like høy som Caper). Jeg stirret ham rett inn i øynene og sendte ham det aller varmeste og vennligste smil jeg kunne prestere. Han stirret tilbake med to store forunderlige øyne. Plutselig begynner han å hoppe opp og ned på samme sted. Han smiler om kapp med sola.
Da våkner moren og sier:
- Men se på Casper så rar hen er! Hva er det som går av gutten?
Jeg ser opp på moren og sier:
- Jo, det skal jeg si deg. I dag har Casper fått en ny venn!
Og det stemte på en prikk. Hver gang jeg gikk forbi huset hvor de bodde, og Casper så meg, kom han som ei kule ned skråningen og stelte seg rett foran meg på veien. Jeg bøyde meg ned og sa:
- Hei, Casper!
Han svarte med et lykkelig smil, snudde på helen og løp hjem igjen.
Ofte er det slik at vennskap ikke krever mye tid for å etableres og holdes vedlike . Noen ganger der det faktisk så enkelt som å se og bli sett. Slike øyeblikk er kvalitetsøyeblikk.
Andre ganger viser vennskapet sine kvaliteter først når man er sammen over lengre tid. Dette har jeg opplevd under tiden jeg har vært syk. Noen ganger var det tilstrekkelig for meg om besøket varte fra 10 til15 minutter: Når man er sjuk kan det være krevende å holde intensiteten sterk over tid.
I en slik tung tid hadde vi stua full av deilige mennesker. Praten gikk friskt og muntert. Men etter en tid falt jeg av lasset. Jeg kunne ikke følge med lenger og trakk meg litt tilbake. Etter en stund stikker Kyrre Simon, et av våre skjønne barnebarn, hode fram fra gruppen og sier:
- Bestefar! Jeg ser deg, jeg!
Han vinket og smilte til meg. Hva gjorde det om jeg ble sittende litt i utkanten av gruppen, jeg var jo sett. Noen visste jeg var der. En gutt, som ennå ikke var kommet opp i tenårene.
Det forbauser meg av og til når barn stopper utnefor huset hvor jeg bor for å slå av en prat. Jeg spør da gjerne hva de heter, hvor de bor og hvilken skole de går på osv. Men så hender det at jeg spør:
- Men kjenner dere meg da?
Og så viser det seg at de vet utrolig mye om meg. Og det som de helst nevner er at jeg arbeider inne i ”det huset der”, og at jeg maler bilder. Og da jeg spør om de har lyst til titte litt så svarer de gjerne ”Ja takk!” Og når de senere sykler forbi meg i Lundsalleen sier de:
- Hei David!
Altså er jeg sett, endog av småungene i gatene her omkring. Det gir meg en sterk opplevelse av å ikke være alene, men en betydningsfull nabo.
- Jeg ser deg jeg, bestefar!
Lykkelige bestefar som bli sett av så mange skjønne mennesker i alle aldre.