Tillit

Tillit, å kunne lite på eller stole på noe eller noen, er et av de viktigste ordene i språket vårt. Det forteller om trygghet.
Tillit har derfor stått sentralt i oppdragelsen av barna våre. Vi ville de skulle ha tillit til oss, og vi til dem. Ble vi enig om et tidspunkt gjorde vi alt for å komme til rett tid.
Noen syntes dette var i strengeste laget., og at vi burde innrømme oss selv og barna våre barn et visst slingringsmonn. Og det gjorde vi da også, men ikke for å utnytte en situasjon. Det hender man kommer for sent av grunner man ikke rår med.
En nyttårsaften skulle vår eldste sønn være sammen med andre enn oss, og vi fant fram til et klokkeslett vi skulle være hjemme. Trofast mot avtalen kom vi hjem til avtalt tid, men gutten kom ikke. Det gikk et par timer og uroen steg i oss. Vi hadde vonde tanker om at det hadde tilstøtt ham noe.
Til slutt bestemte jeg meg for å ta bilen og lete ham opp. Jeg møtte ham på sykkelen et par tre kilometer fra hjemmet, stanset og sa at jeg ville sitte oppe og vente på ham. Men da han kom hjem hadde jeg fått kontroll over sinnet, og foreslo at vi tok saken opp neste dag.
Men 1. Nyttårsdag ble en travel dag. Jeg fant ikke tid til samtalen med gutten. Men utpå kvelden tok han selv initiativet og spurte om vi ikke snart kunne snakke sammen. Vi satte oss ned i stua og gutten åpnet med å si:
- Jeg ber om unnskyldning, far - -.
- Hva ber du om unnskyldning for?
- At jeg brøt avtalen.
- Du er tilgitt. Du har forstått hva saken dreier seg om.
Vi tok hverandre i handa, og saken var ute av verden. Jeg hadde ikke det ringeste behov for å spørre ham ut om hva de hadde drevet med. Tilliten var gjenopprettet, det var det viktigste.
Sønn nr. 2 hadde sammen med sin forlovede reist til et sted sør for Göteborg for å hente en selebåt de hadde kjøpt, en K6. Da de seilte opp langs Båhuslenkysten ringte han hjem og spurte om vi ville se den nye båten. I så fall måtte vi bile ned til hytta til Erik på Hvaler. De ville være ved brygga fredag kl. 16,30.
Vi kontaktet min bror og ble ønsket velkommen til å bo hos dem på hytta. Da klokka hadde passerte 16,15 reiste jeg meg og ville gå ned til sjøen for å ta imot dem. Min bror ba meg ta det med ro, for ingen i en seilebåt vil kunne beregne på minuttet når de skal være framme.
- Vel, gutten har gitt meg et klokkeslett, og det vil jeg forholde meg til.
- Du er en raring
Jeg gikk, og var nesten kommet ned til brygga da jeg så en båt runde holmen for fulle seil. Presis kl. 16.30 fortøyde de båten ved brygga, akkurat som de hadde sagt. Respekt for avtaler! Jeg ville ikke la min svigerdatter og sønn oppleve at jeg ikke kom til avtalt tid bare fordi jeg ikke trodde de ville klare å holde avtalen. De var tross alt om bord i en seilbåt og prisgitt vær og vinn. Opplevelser som disse forsterker tilliten.
Den tyngste opplevelsen må være at kona mi, og barna, svigerbarna og barnebarna mine gir uttrykk for at de ikke har tillit til meg. Det ville oppleves så sårt og krenkende at mitt selvbilde ville slå stygge sprekker, og jeg ville bli meget ulykkelig.
Nå hender det at man kommer opp i situasjoner som er av en slik karakter at dem man er sammen med blir urolige og kanskje også redde. Jeg kan ha uttalt meg på en måte som skaper uroen. Det er da forståelig at den engstelige, som tolker situasjonen ut fra sin angst og uro, mister sin trygghet i forholdet til meg. Men sett fra min synsvinkel er det ikke en minste grunn til det.
Når man har angst, som ofte er irrasjonell frykt, er det ytterst få som har mot og krefter til å oppsøke det som har fremkalt angsten for å bli kjent med de faktiske forhold. Det vanlige er at man blir i sin angst og betrakter den annen med voksende mistillit, fordi de ser gjennom angstens brille,
Hvordan skal man kunne ordne opp i en slik misere? Den som har vært årsaken til en annens angst og uro, og som vet med seg selv at han verken har sagt eller gjort noe galt, kan ikke be den andre om unnskyldning. Det vil være en grusom, og falsk handling. Fred og forsoning kan ikke bygge på annet enn sannheten.
Dette er noe av de vanskeligste situasjoner man kan stå overfor. Når en nær venn gir uttrykk for manglende tillit kan situasjonen bli så låst at det eneste man kan håpe på er at etter hvert som tiden går vil vedkommende bygge opp igjen tilliten , og på den måten gjør det mulig å møtes uten angst og fortvilelsen over at man er en person som ikke fortjener sin venns tillit.
Som familieterapeut har jeg sett hvordan manglende tillit har splittet familier. Men jeg har også sette at forsoning er mulig, og hver gang starter den med selverkjennelse, og fullbyrdes ved gjensvar.