Prosesser tar tid

Alle som ser fram til pensjonisttilværelsen håper den vil gi bedre tid. Men alle gjør den same erfaring: ”Har aldri hatt det så travelt!”

Nå ja, det er ikke presist mitt uttrykk. Jeg har det ikke travelt, selv om jeg har masse å gjøre, og selv om jeg har planer og prosjekter som krever mye tid og mye arbeid. Jeg har godt om tid. All min tid er min tid. Jeg disponerer selv mine dager – som jeg vil, og til det jeg vil.
Jeg har nådd langt flere mål enn dem jeg drømte om som ung. De jeg nå har er ikke så viktig å realisere. Viktigere enn å nå dem er å være i prosess, være underveis, er å oppleve det meningsfylte i det å være min væren.
Og nå maler jeg. Det har vært en levende drøm siden jeg var en liten gutt og frøken ga meg oppmuntrende tilbakemeldinger på tegningene mine. Den store drømmen har alltid vært å male, og å studere malekunst.
Selvsagt har jeg hatt ønsker om å stille ut mine bilder. Men det er helt galt å si at jeg maler bilder til utstillinger. Bare én gang har jeg selv tatt initiativ til en separatutstilling, og det var den første, selve debuten. Alltid senere har jeg stilt ut fordi jeg er blitt spurt.
Det er selve malerprosessen som betyr noe. Men så er det dette da at det blir bilder av det, og hvor man skal gjøre av dem alle. Og en ting til: Det koster penger å produsere bilder. Blidrammer, lerret, farger, medium og pensler. Prisen på utstyret til et alminnelig stort blide kommer lett opp i mer enn tusen kroner. Så salg er nødvendig for å finansiere denne herlige geskjeften.
Min kone og jeg har alltid levd med åpne dører. Det er en stor glede for oss når vi får besøk, overraskende som annonserte. Døra til atelieret er også åpen for venner som vi se og snakke. Slike visitter er kostbare for meg, men det står ikke til å nekte; de ka forhindre, eller i beste fall forsinke prosessene i det billedskapende arbeidet. Jeg drømmer derfor om lange, uforstyrrede arbeidsøkter. I heldige tilfeller er det mulig å male et godt bilde i én seanse, også i større formater. Men oftest er det slik at prosessen går meget langsomt, selv i et lite bilde. Jeg har små bilder jeg har malt på i fere år som er umulig å avslutte.
De prosesser som skjer med meg skjer på flere plan, og ofte samtidig. Noen indre prosesser er faktisk maskerte og helt skjult for meg, men åpenbares først under selve maleseansen. Av ytre prosesser kan ha noe med motiver, komposisjoner, fargeklanger og teknikker å gjøre. Man kan lære en farges spesifikke egenskaper å kjenne ved å benytte den ofte, men man kan glemme lærdommen når den ikke benyttes over en lengre tid.
Når man starter den store maleraktiviteten etter at man er blitt gammel er det vanskelig å utvikle sin egen uttrykksform. Noen har klart det. Her tenker jeg på amerikanerinnen, Grandma Moses. Hun startet meget seint og malte naive bilder fra barndomstraktene hele tiden. Hun gjorde det på en frapperende artistisk måte så det ble stor kunst av det. Vi andre gamle ønsker forbilder. Mine er kunstnere som appellerer kraftig til meg.
Jeg erkjenner at det Wassilly Kadinsky har malt og skrevet, har helt fra studieårene i Göteborg 55-59 har vært til stor inspirasjon. Omtrent samtidig ble jeg kjent med Cobragruppen, og særlig Asger Jorns kunst. Men dem som vel har påvirket meg sterkest i moden alder er nordmannen Jacob Weidemann, amerikaneren Thomas George og franskmannen Olivier Debre.
Da jeg søkte tilbake til Jorn støtte jeg på navnet til en nålevende fransk maler, Pierre Wemaere (f.1913!). Felles for alle disse er at de er abstrakte malere som uttrykker seg i ekspressiv abstraksjon. Jeg erkjenner også at jeg henter inspirasjon fra disse kunstnerne, men jeg maler ikke som dem.
Under en utstilling i Haugesund fikk jeg besøk av bestyreren ved Haugesund Kunstgalleri som ga uttrykk for en viss skuffelse at jeg ikke hadde søkt om å få stille ut i hans galleri. Det smigret meg selvfølgelig, men jeg fortalte ham da at jeg aldri hadde søkt om galleriplass til mine bilder. Han ga uttrykk for at han likte mine bilder, men påpekte – og sikkert med rette – at jeg ikke hadde valgt å være konsekvent. Her var både abstrakte og naturalistiske bilder hengt opp i samme lokale. Han sa jeg var vinglete. Det er jeg kanskje også, for saken er den at jeg også kan føle en viss glede ved å male relativt enkle bilder fra norsk natur. Dessuten har jeg en tendens, på samme måte som mine forbilder, at jeg starte abstreharingsprosessen med et motiv fra naturen.
Jeg kan stoppe denne prosessen på ulike stadier. En gang malte jeg et stor bilde av Vøringfossen. Motivet ble etter hvert svært oppløst. Jeg viste det til en god venn som sa klart fra at han ikke likte bilder som han ikke forsto. ”Så, du liker da vel heller ikke musikk som du ikke forstår?” spurte jeg. Han forklarte meg da at han ikke lyttet til musikk ut fra kravet om å forstå. Musikk nøt han. ”Men hva om du møter billedkunst på samme måte, for eksempel dette bilde? Hva opplever du” ”Noe voldsomt brusende!”, svarte han. ”Som fra hva da?” spurte jeg. ”Som fra en diger foss!” ”Har du sett mange store fosser?” ”Ja, de fleste”. Hvilken av disse kan bruset fra dette bilde minne deg om?” ”Det måtte være Vøringfossen”, svarte han. Jeg snur da bilde hvor jeg på baksiden hadde skrevet med kullstift: ”Essens fra Vøringfossen”. ”Nå ser du. Da du etterfulgte dine følelsesmessige opphevelser rasjonelt forsto du faktisk dette bilde og kunne endog stedfeste det!”
Gå ikke raskt forbi bilder du ikke forstår. Oppsøk det om og om igjen. En dag kan du komme til å fornemme kunstnerens intensjon.
Prosesser tar tid, også i dem som er betraktere av billedkunst. Det er slike prosesser som er med å forme oss til en kulturnasjon.