LENSEGUDSTJENESTEN

Det var min fars venn Adler Blakset, Nerdrum i Fet, som fikk ideen til en gudstjeneste ved Fetsund Lenser. Han kom hjem til meg en dag og la fram idéen. Han hadde funnet ut at hans venn Søren, min far, hadde fire sønner som kunne få til en slik gudstjeneste. Mine musiske brødre skulle stå for den musikalske delen og jeg for skriftlesning, bønn og preken. Jeg var jo presten i brødrekurven. Jeg syntes om ideen, men også at den burde settes inn i en mye større sammenheng enn et brødreforetak. Etter en kort og grei samtale om dette ble vi enige om at Den Norske Kirke v/sognepresten i Fet, og undertegnede som medlem av Metodistkirken i Lillestrøm, burde utfordres til å samarbeide om en slik friluftsgudstjeneste.
Og slik ble det. Men med en fornuftig utvidelse som inkluderte alle menigheter i Fet, også frikirkelige. Fra da av har Lensegudstjenesten hatt et klart ekumenisk preg. De første årene falt det naturlig at jeg holt prekenen, for jeg var den eneste som hadde et praktisk ansettelsesforhold til lensene, både som sprettgutt i skolens sommerferier, og som fullblods lenseslusk fem somre på rad (fra og med 1955 til og med 1959) for å finansiere mine prestestudier i Göteborg.
Disse sommerbegivenhetene ved Storelvas bredd har betydd mye for meg opp gjennom årene. Det har alltid vært sterke følelsesmessige opplevelsen å stå med ryggen mot vannet og talte til mellom 200 og 300 besøkende som satt i det grønne amfiet opp fra Glomma. Jeg følte jeg kom så nær innpå han som holt sin fantastiske bergpreken i en bakkehellig opp fra Genesaretsjøen.
Harry, min eldste bror, som har æren av å ha berget lenseanlegget for ettertiden, spilte trumpet ved de første arrangementene. Men straks stilte min yngste bror, Erik, opp med sitt mirakelorkester, (for det er vitterlig et mirakel at Erik har klart å lære personer med store lærevansker å spille firestemt musikk i orkester).
Ingen av Sørens sønner deltar under årets lensegudstjeneste. Willy døde først. Så døde Erik i august måned i fjor. Harry spiller ikke lenger, og jeg har vært nødt til å slakk av på farten av helsemessige grunner. Men Torshov-orkesteret stiller. Orkesteret har fått nye ledere som følger opp de gamle tradisjoner.
Det føles litt rart å tenke tilbake på somrene da Glomma var min arbeidsplass og tømmeret mine arbeidsutfordringer. På gode dager sorterte vi flere enn 80.000 tømmerstokker, og 13.000.000 på en sesong. Nå bæres ikke tømmervirke lenger på Glommas brede rygg, men på jernbanevogner og store trailere.
Godt at det finnes et lensemuseum. Det hjelper oss å holde kontakten med vår nære fortid, og å bygge videre på de kulturkvaliteter som befant seg i dette industrimiljøet. At det hver sommer arrangeres en ekumenisk gudstjeneste innefor museets grenser kan også forsvares med at lensearbeiderne kom fra mange forskjellige menigheter og kristne institusjoner.
Jeg kunne lett ha blitt en isolert raring fordi jeg syslet med teologi og utdannet meg til prest, men lensearbeiderne inkluderte meg i sitt miljø fra første dag, og snakket med ærefrykt om Gud da jeg var med i flokken. Og døde en lensearbeider møtte kameratene opp i begravelsen. Og de som ikke kom til kirken strøk lua av hode så lenge kirkeklokkene forkynte at en av dem nå var begravet.
På søndag arrangeres sommerens lensegudstjenete. Torshovorkesteret stiller, og dagens predikant er sognepresten i Fet, Inger Jeanette Enger. Måtte det bli godvær denne formiddagen!