DET ER IKKE GALT Å VÆRE INNADVENDT.

En venn av meg likte ikke det jeg skrev om å introvertere.
Ordene introversjon og ekstroversjon er sentrale begreper i Carl Gustav Jungs analytiske psykologi. Han bruker dem som benevnelse på vår psykologiske holdninger. På norsk kaller vi dem innadvendthet og utadvendthet, og begrepene brukes også i hverdagsspråket. Og nettopp derfor blir de beheftet med våre verdioppfatninger. Folk flest opplever utadvendthet som en positiv beskrivelse av folks væremåte. Å være innadvendt blir oppfattet som noe negativt.
For C. G. Jung var begrepene verdinøytrale. Han mente at vi er født med våre psykologiske holdninger, noen som utadvendte og noen som innadvendte, og at mengden av utadvendthet og innadvendthet svinget fra ekstremt til minimalt. Hadde man mye av det ene så hadde man automatisk lite av det andre.
Men, Jung mener at dette forandrer seg og jevner seg ut gjennom et langt liv. Den utadvendte utvikler mer og mer innadvendthet, og den innadvendte mer og mer utadvendthet. Livet søker etter balanse.
I første halvdelen av mitt liv var jeg ekstremt utadvendt. Jeg klarte ikke å være alene mer enn korte stunder om gange. Testet jeg meg nå ville jeg trolig fortsatt ha en utadvendt holdning, men den vil være betydelig redusert. Nå har jeg for eksempel ingen problemer med å være alene. Jeg er det ofte, og trives faktisk med det.
Jung mener at utadvendte har et objektivt forhold til den ytre virkelighet. En innadvendt har et subjektivt forhold til objektene i den ytre virkelighet.
Da jeg skrev at jeg introverterte, så var det på ingen måte en fallitterklæring, men en praktisk måte å forholde seg til en aktuell situasjon på.
En slik kan vær en livlig samtale i en gruppe på 8-10 personer. Etter kort tid er jeg falt av lasset fordi jeg ikke er i stand til å høre hva som blir sagt. I stedet for å mase om å få vite hva det blir snakket om, og å be folk snakke høyt og bare en om gangen, så vender jeg i stedet oppmerksomheten innover i meg selv. Nå er slik utkobling følges av en tilkobling til indre prosesser gir man ikke signaler om at man er utenfor eller kjeder seg, og man påfører ingen i gruppa dårlig samvittighet.
En kvinne jeg hadde i ekteskapsterapi fortalte om en hyttetur hun og mannen hadde vært med på. Hun ville avsløre hvor asosial mannen var. Da vi hadde det som festligst satt han for seg selv uten å delta verken med replikker eller latter. Er det sant dette, spurte jeg ham. Ja, sa han. Jeg husker det godt. Vi hadde det utrolig hyggelig. Da tenkte jeg at nå er jeg i en så fin stemning at jeg vil pugge litt tysk grammatikk. Jeg skulle nemlig snart opp til eksamen. Men fikk du noe utbytte av dette da? Ja, svarte han. Det satt som klistret det jeg jobbet med den kvelden, og det sitter fortsatt.
Hun var en ekstremt utadvendt kvinne som hadde funnet en ekstremt innadvendt mann som kunne skape balanse i samlivet, men som ikke egnet seg å pynte seg med i sosiale samvær, eller på hytteturer. Han var faktisk det mest innadvendt mennesket jeg noen gang har undersøkt. Han ønsket først å bli lege, men besinnet seg og ble veterinær, og som veterinær trivdes han aller best med å jobbe i laboratoriet, og aller helst med å se i mikroskopet.
Jeg kan ha det stort sett godt i selskap med andre hvis jeg ikke presses til å delta i samtaler hvor jeg ikke hører hva som blir sagt. Jeg kan fryde meg over stemningene i fellesskapet hvis jeg får være alene. Jeg sier ikke at dette gjelder alle innadvendte, bare tunghørte som har funnet en løsning i introversjonen. Hvis gruppen er interessert i mine meninger spør de meg selvsagt direkte. Og da kan jeg komme i skade for å beholde ordet for lenge.