HAMMERING MAN

Skulpturparken blir stor. Den skal bli en opplevelsestrasse mellom Strømmen og Lillestrøm, mellom produkter av stål og av tre, som historisk har preget disse to arbeidersamfunn.
Ambisjonene er store. De ansvarlige har valgt å starte med et brak. Å velge en kinetic sculpture - som åpningsvignett - vitner om romslighet, og forståelse for at kunst kan være underholdene.
For barn vil en diger bevegelig figur, som denne hamrende mannen, bli en spenningsopplevelse av de sjeldne. Vår verdensberømte skulpturpark i Oslo er da feiende flott med sine monumentale granittfigurer i teatralske positurer. De kan virke dønn kjedelig på barn. Men tenk: hver eneste skulptur er fremkommet ved hamrende menns arbeid.
Når The ”Hammering Man” blir satt opp i Lillestrøm er det etter kunstnerens ønske om å plassere denne ”arbeideren” på sentrale steder rundt omkring på kloden. I drømmen has inngår det at alle skal arbeide synkromt, de skal hamre samtidig. Rundt omkring på jorda hamres det alltid et sted. I gruver, i en skoger, i industribygg, I byer og ute på landsbygda. Selv i private hjem brukes hammeren flittig.
Jeg innrømmer at jeg ble litt skremt da jeg første gang leste om The ”Hamring Man” i Romerikes Blad. Jeg hadde vel tenkt meg noe mer folkelige skulpturer, og selvsagt mye billigere. Jeg tenkte: Hva vil skje med skulptur nr. to, tre og fire osv når man ikke har penger nok til å kjøpe denne første? Vil progresjonen stoppe? Vil det gå år før neste skulptur er på plass?
Jeg håper de ansvarlige i denne sammenhengen har svar på dette. Kanskje finnes det en tempoplan for prosjektet? Kanskje finnes det også en giverplan, en plan for hvordan industri og handel, og folk flest kan invitters til å være med å finansiere spesielle skulpturer?
The ”Hammering Man” er stappfull av symbolverdier. Det bør bli folkefest på Flomvollen den dagen stålmannen skal avdukes og parken åpnes. The ”Hammering Man” ønskes velkommen. Han er en av oss, og han hører selvsagt hjemme i arbeiderbyen Lillestrøm.


Denne karen i Frankfurt er 21 meter høy. Det ble også laget en seks meter høy kopi som hamret løs på en svastika – et hakekors, som en slags kontinuerlig opposisjon mot ny-nasimen. Men figuren ble ramponert så ofte, og så meget, at til slutt måtte den sendes på skraphaugen.