SÅ ER REISEN SLUTT.

Vi gikk om bord i MS Midnattssol i Bergen på selveste Olsokaften, og gikk fra borde i Tromsø midt på dagen den 2. August. Fire døgn ombord i cruisskipet sammen med mennesker fra mange forskjellige land.


Ida og Karstein Aunevik fra ”Modum” i diskusjon med Reidun før avreise.

Båten var stor og luksuriøs, havet var blått og stille, kystlandskapet fra Bergen til Bodø er ensformig, men derfra til Tromsø? Storartet! Det ble sagt at vi ikke kom til å seile innom Trollfjorden,

Geiranger
men til tross for at vi var innom Geiranger tok skipperen med oss inn i denne fantastiske ”blindtarmen”.
Denne fotografen var ikke flink nok til å forevige dette eventyrlige landskapet, for lyset var ”skrudd av”. Men hva betyr et fotografi, når hjernen er i stand til å ta vare på slike sterke sanseinntrykk, selv i dunkelt lys?

Trollfjorden
Jeg søkte etter motiver, men fikk ikke foreviget et eneste ett. Likevel står motivene i kø inne i hode mitt. Skal bli artig å se hva som skjer når de får modnet seg litt.

Lugaren var romslig og bekvem. Salongene i baugen hadde enorme panoramavinduer, og folk kappes om å sitte i første rekke, men sannheten var den at vi så omtrent like godt all sammen. Spisesalen var diger og buffeene rikholdige til frokost og lunsj.


Se fargeforskjellen. (bilde på veggen er ”Bare for syns skyld” sto det på lappen.)

Middagen ble servert ved bordene, som måtte bestilles på forhånd. Tre retter med utsøkt kokekunst og godt drikke. Vi hadde ikke inkludert lunsj i pakken vår så vi spiste i kafeteriaen, som regel en herlig suppe med brød. Her var en kjempediger bar-salong, og som en forlengelse av denne hadde Knut Hamsund fått sitt spesielle rom. Det var hit inn jeg gikk da sola ble for sterk og all snakkestøyen gjorde meg innadvendt. Her var noen fantastiske malerier. Store vinduer fra gulv til tak ga det utsyn jeg måtte ønske.
Hit kom Ida, Karstein og Reidun og slo seg ned en ettermiddag. Stillheten gjorde det mulig å føre en naturlig samtale. Men i min iver ble jeg så høyrøstet at jeg fornærmet et tysk ektepar som hadde søkt stillheten. De stirret surt på meg da de gikk. Jeg smilte vennlig og lykkelig tilbake. Også jeg hadde deltatt i en samtale!
Båten lå ofte flere timer ved kai i de forkskjellige byene som ble anløpt, men jeg våget meg aldri i land. Jeg hadde kuttet ut Burinex (vanndrivende) med den følge at ødemene i føttene kom sterkt tilbake og gjorde det ubehagelig å gå.
Jeg vet jeg burde skrive at jeg har hatt en aldeles fantastisk sjøreise, ja – verdens vakreste – som det sto skrevet over en hel vegg, men mine handikaps ble en bremsekloss på de store affektive reaksjoner.
Jeg har opplevd dette mektige og utrolig vakre landet vårt fra utallige reiser. Fra lufta, fra de spektakulære vei traseene over høye fjell og gjennom dype skoger, fra jernbaneturer, og båtreiser i storm og stille. Kanskje er jeg inntrykksmett? Jeg vet at et synsinntrykk kan brenne seg så sterkt fast i min erindring at jeg er i stand til å huske detaljer flere tiår senere. Nye reiser frister ikke lenger, jeg har lissom nok å ta av. Men skal jeg først ut på tur er valg av turkamerat det aller viktigste, og hun vil alltid hete Reidun. Hun er helt fantastisk og derfor uunnværlig.