DETTE ER ERIK, MIN STORE LILLEBROR,

Min lillebror og beste venn døde på denne dagen 07. august for ett år siden. Han fikk blodforgiftning fra sår han hadde på leggene, ble lagt inn på AHUS, men livet sto ikke til å reddes.
Hvorfor lyktes han så godt med oppbyggingen av Torshov Skoles Musikkorps? Svaret er enkelt: Han var en unik, ikke akademisk, pedagog? Ordene pedagog og pedagogikk eksisterte ikke i hans vokabular da han for mer enn tretti år siden startet opp med korpsbyggingen. Da han og korpset ble verdensberømte etter konsertene i Wien Operhaus, sendte en engelsk storavis en journalist for å intervjue ham. Journalisten sprute: ”Si meg Erik Kvebæk, hva er din pedagogiske hemmelighet? Erik snudde seg til tolken og sa: Si til ham at hemmeligheten er at jeg er så grusomt glad i disse barna!” Han sto sjelden ubehjelpelig overfor praktisk undervisningsproblemer. Hans inderlige kjærlighet til disse barna - med svære læresvansker - løste de fleste problemene etter hvert som de dukket opp.
Her er et eksempel : En ny elev puttet hele munntykket i munnen og fikk ikke fram en lyd. Erik ba eleven og knipe igjen munnen, og forsiktig førte han munnstykke inn mot den sammensnurpete munnen, og sa han. ”Nå kan du få lov til å prompe inn i munnstyke!” Eleven gjorde som han sa, og plutselig kom en høy og klar tone ut av instrumentet . Ellevill av glede danset han rundt på gulvet med eleven og sa: ”Du kan, du kan! Du fikk det til!” Vulgært dette? Nei, det er genialt!
Hans fantastiske evne til å leve seg inn i ”tapernes” livssituasjon tror jeg skrev seg fra personlige opplevelser. Erik var en usedvanlig dyktig regnemester. Hans store feil var at han regnet alt i hode. Oppstillinger på papiret var helt unødvendig. Han leste regnestykkene han fikk i hjemmelekse, men alle oppstillingene ha forsøkte seg på var gale. Svarene derimot var riktige – samtlige. På skolen ble han i regnetimen kalt fra til læreren som høyt og tydelig kalte ham en juksemaker. ”Erik har alle svarene helt riktig, uten en enste riktig oppstilling! Nå skal jeg skrive en oppgave på tavla, og så kan Erik regne den!” Men gutten sto helt fast. Han klarte rett og slett ikke lage den forventede oppstillingen. Læreren triumferte og sa: ”Nå ser dere unger. Erik er en juksemake. Han skriver rett av etter fasiten!” Erik sa: ”Men jeg kan svaret lærer!” ”Har du hørt sånt tøys. Gå og sett deg. Du er en skam for klassen din!”
Denne ydmykelsen satte seg grundig fast i ham. Aldri skulle noen få ham opp til tavlen. Denne selsomme dagen, ble den siste gangen den profesjonelle pedagogn fikk ydmyke ham. Men regne kunne han, også de mest kompliserte regnestykker. Da han til sitt instrument, Walthorn fikk utlevert noter som var skrevet for andre blåseinstrumenter kunne han transponere dem, om så det var seks trinn i hode mens han spilte rett fra notebladet.
Han hadde en usedvanlig høy intelligens, men skolen maktet aldri å legge forholdene til rette for ham. Da han sluttet på skolen etter sju år, var det bare musikkunnskap han ønsket å tilegne seg. Han prøvespilte femten år gammel til Filharmonisk Selskaps Orkester og ble suverent best. Men også her møtte han urettferdigheten. De valgte en betydelig eldre musiker fordi Erik var så ung at han ville helt sikkert få flere anedninger. Erik byttet da instrument og fikk stilling som barytonist i Brigademusikken. Her avanserte han til musikkaptein.
I nærmiljøet var han en institusjon som var villig til å hjelpe der det trengtes. Til aldershjemmet – ”Pålsetunet” – hans nærmeste nabo, engasjerte han frivillige til skape et trivelig utemiljø for de eldre.
Før han døde hadde han sørget for at ledelsen av orkesteret ble ivaretatt på beste måte. At han lyktes med det ble vi vitne til da det ble arrangert en minnekonsert i Lillestrøm Kuturhus. Salen var fullsatt av mennesker med dyp respekt for, og stor takknemlighet til, min store lillebror, som for sin geniale pedagogikk ble hedret med Kongens gull, og som fikk en rekke andre utmerkelser. Jeg savner ham fortsatt.