NESTEN ALT ER NÅ KLART

NESTE ALT ER NÅ KLART Har jeg startet nå? Stafeliet er på plass, lerretet er på plass, stolen med hjul er på plass, og jeg har faktisk begynt å arbeide med lerretet. Jeg har gått over det, funnet et nytt motiv og startet med å tegne det om. Jeg har brukt fargestifter av olje for de løser seg opp når jeg går over dem med terpentin. Men jeg har ikke startet på selve malerprosessen, men det skjer nok snart. Imidleritd har jeg lest om Claude Monet, den store franske impresjonisten, men jeg finner få ledetråder. Han malte helst ute i naturen. Sto opp før solen for å fange lyset som soloppgangen sender ut over jorden. Hvis jeg skulle gjøre noe slikt ville solen stått høyt på himmelen før jeg fikk rigget til staffeli og slikt. Han må ha malt uhyre raskt! Noen sa om han at han jaktet på motiver som en rastløs jeger på sitt vilt. Og når han hadde nedlagt motivet på lerretene så gikk han hjem og fullførte de påbegynte arbeidene i atelieret. Det skjedde altså i den høye alder av 60 år. Han døde da han var åttiseks, så da så. Men da var han skrøpelig og nærmest blind.Her har jeg forsøkt å legge inn et bilde, men fikk det ikke til. Omtrent slik malte han da han var en ”gammel” mann. Kom ikke her å si at han ikke så. Dette er jo et fantastis bilde, sparsomt på farger, men med en fargebehandling som bare en begavet kunstner kan ha utviklet gjennom et langt og arbeidsomt liv i nærkontakt med naturen utenfor- og innenfor seg selv. En har lyst til å si det er tilnærmet monokronistisk blått, men med nyanser som er skremmende vakre. Nå tror du vel at jeg har Monets bilder som mål. Nei, så langt i fra, men jeg nekter ikke for at de inspirerer meg. Jeg er nok meg og vil alltid male mine egne bilder. Jeg kommer heller ikke å male som Henrik Sørensen, enskjønt jeg kan la meg inspirere av noe av det han har malt også. Alt dette er vel å bra, men at det skal ta så lang tid å komme i gang, det forundrer meg. Noen ganger skylder jeg på at mine gamle farger er blitt for gamle, og at jeg har glemt hvor jeg har lagt til min overall og malerfrakk. Men dette er sånne små jumpower-fenomener som bare har som hensikt å utsette oppstartingen. Jeg narrer meg selv hele tiden. Jeg er flink til det. Venter jeg på at noen skal komme inn i atelieret og gi meg et kikk i baken, eller tror jeg at snart, meget snart, så er jeg i gang igjen uansett? Å, det er så mye ugjort! Men ved ikke å gjøre det står jeg jo i stampe. Noen ganger tenker jeg at det er noe jeg utsetter, og at det er på grunn av en eksistensiell angst, mer det enn av latskap. For det er helt umulig å tenke slik: Kommer jeg i gang, og får jeg malt et visst anntall bilder, vel så er min tid på jorden slutt. Nei, ikke slik, for jeg har gjort den erfaring at prosessen stanser ikke fordi jeg har malt det siste motivet, for motivene bare strømmer på som var de uendelige. Jeg kommer til å dø av utmattelse før jeg har malt mitt siste bilde. Kanskje noen humorister sier: Nei, du dør nok før du får malt ditt første. Nå har jeg bestilt et par bøker over internet, en av maleren Erik Werenskiold og en av Henrik Wergeland og Oluf Wold Thorne. Den siste hører lissom hjemme her hos oss.