IMPRESJONISTER

Jeg har mange store bøker om impresjonstene. Det som forbauser meg er at nær sagt alle kjente malere rundt århundreskifte 1800/1900 er kalt impresjonister. Selv klasiske ekspresjonister som van Gogh og Edvard Munch blir regnet med. Men så er definisjonen vanskelig. Navnet knytter seg til Claude Monets bilde ”Inpretion” av en soloppgang ved Themsen i 1972. Utrolig nok ble veldig mange av Mones kolleger fascinert av begrepet, og nå varte det ikke lenge før det dannet seg en liten”menighet” som kalte seg impresjonister, selv om de malte helt forskjellig og ellers var ganske ulik hverandre i så mange ting. Monet selv reflekterte over begrepet mange ganger, og slik jeg oppfatter det jeg har lest var han ikke særlig glad for begrepet, eller at han ble satt i bås med andre som likte å kalle seg impresjonister. Likevel hadde ordet den virkning at det hjalp kunstnerne å slippe seg selv, og utføringen av malerarbeide, løs. Det lå en slags frihet i ordet. Skulle jeg trekke ut noe spesielt ved måten de malte på måtte det være at de sluttet å pensle ut strøkene. De malte gjerne med korte, butte og malingfylte strøk. Man kan si de malte vått i vått, men de malte ikke slik at strøken lappet over hverandre så fargene ble blandet på lerretet. De var faktisk opptatt av den optiske virkningen. Noen tok dette helt ut, og nærmest vitnskapelig satt fargepunkt mot fargepunkt slik at fargene ble blandet i øyet. De fulgte en lovmessighet. Disse ble kalt pointilister, og ble av mange impresjonister opplevd som særlinger. Hele den viktige gjengen av norske malere som oppholt seg i Paris i århundreskifte ble nær sagt alle oppfattet som impresjonister, men da blir strikken strukket veldig langt. Alle Skagenmalerne ble kalt impresjonister, også vår Chrisian Krogh. Men Krogh var mer en maler. Han var utdannet jurist, en dyktig journalist og en eminent forfatter, og han satt i styre og stell for malerorganisasjoner og bidro sterkt med sine logiske evner. Jeg har latt meg fascinere av disse malerne. Flere av dem slo seg ned ved Hurumlandet og dannet en slags venneforening. Noen vil ha det til at det var Henrik Sørensen som oppdaget Homsbu og trakk sine venner til dette stedet, men jeg tror heller det var Oluf Wold -Thorne. Han bydge faktsisk hus og slo seg ned der nede, ytterst i Drammensfjorden. Henrik Sørensen ble svært forelsket i Homsbu og vekslet en tid med å oppholde seg der og i Vinje. De to sterke malerprofilene slik jeg opplever dem var likevel Wold -Thorne og Thorvald Eriksen. Særlig den siste har imponert meg med sin fargekunst, den er helt eminent. Slik jeg har forstått det var han en utsøkt stilig kar med pene manerer, blid og vennlig og oppmerksom mot alle, også barna. Han reiste mye, men bodde lenge på Lillehammer. Her malte han fra sitt hotellvindu en rekke bilder med det karakteristiske kirketårnet tilstede i alle bildene. Venner ba ham flytte på seg så han kunne finne andre motiver. Det må han ha gjort, for han har noen aldeles skjønne naturbilder fra Mesnaelva. Jeg føler meg hjemme blant disse gutta. Det ville vel ikke vært meg imot å vært en av dem, for deres kunst griper meg dypt inn i sjela. Men så er det det da at livet går videre og utviklinger skjer, og etter Wold-Thorne, Eriksen, Krogh og Sørensen har det kommet mange dyktige malere. For meg har Jacob Weidemann betydd meget. Jeg lærte hans kunst å kjenne da jeg var prest i Levanger i Nordtrøndelag. Han malte på den tiden alterdekorajonen i Steinkjer kirke. Det var en dag hjelpepresten kom inn i kirken og ropte opp til kunstneren som sto i et stilaset: ”Malingen din renner nedover veggen!” ”Den skal gjøre det!” var svaret han fikk. Og sannelig ble det bra. Sammen med Kristusfiguren, som en venn av meg fra sivilarbeidstiden, Sivert Donali laget i bronse, ble det en fantastisk alterutsmykning. Likevel, her sitter jeg å skriver en bloggspott og skulle egentlig stå foran staffeliet å male. Jeg må være hardt angrept av dette ”hoppe over-syndromet”. Om det blir impresjonistiske bilder jeg gir meg i kast med gjenstår å se. Om de blir abstrakte – som Jacob Weidemanns, eller figurative som Thorvald Eriksens – er helt avhengig av hviken modus jeg befinner meg i da prosessen settes konkret i gang. Det bilde som står på staffeliet nå er en slags mellomting. Men hvordan forandringen kommer til å skje har jeg bare vage tanker om. Viktigst nå er at jeg kommer i gang, for Søren. (hvilken Søren er uinteressant. Jeg kjenner både en filosof, en maler og min egen far som har et forhold til dette navnet).