VILLA ELLER LEILIGHET

Vi har kommet til den erkjennelse av vi må endre livsform. Vi har ikke krefter til å ta vare på vår herlige eiendom ut fra de vi er i besittelse av. Jeg har bakket ut for lenge siden. Det er på Reiduns skuldre alt har hvilt. Vel får vi hjelpe til å klippe plenen en gang i uken, og en til å måke snø på vinterstid. Men om det hjelper godt så er det mange andre ting som må holdes vedlike. Hus som skal males og blomstene som skal vannes og stelles for eksepel. Reidun elsker blomster, og faktisk syns hun det er OK å sysle litt i beddene også. Men når det blir for mange bed og for krevende blomsterplanter, forsvinner overskuddet. I år er rododendron forsvunnet. Den ga et hav av blomster fra midten av mai til midten av juni. Men nå, når den er borte og skal erstattes av grønn plen, føles det faktisk også som en lettelse. Hadde det ikke vært for svoger Tore ville den vel stått her fremdeles og sett sykelig brun ut hele sommeren? Vi har gått på visninger. Flere vakre leiligheter er lagt ut for salg. Den aller siste vi så på, og var med i budrunden på, kjøptes i dag av den som hadde muskler nok til å holde ut i budsirkuset helt til slutt. Vi hoppet av ved vår grense, men uten å grine. Jeg svarte min kone etter besøket i leiligheten da hu spurte: ”Nå, hva syntes du David?” Mitt spontane svar var: ”Den er vakker, men jeg føler meg så veldig stor i den!” Det går tre slike leiligheter i vårt hus, når vi tar atelieret med i betraktningen. Og atelieret er så stort at det vil kunne romme to store soverom og et bad. Å endre livsform er altså ikke bare å flytte fra villa til leilighet. En må flytte fra romslighet til noe som er smått, men kan bli vakkert og nusselig. Vi vet ikke, men det er vanskelig å tro at prisen er +/- den samme. Med lånet vi blir nødt til å oppta reiser spørsmålet om vi ved rentene kunne ansette hus og hagehjelp på fast basis. Jeg har lest om Claude Monet som hadde flere hushjelpere og en gartnergjeng på seks voksne personer. Selv i økonomiske dårlige tider ville han ikke gi slipp på sine goder. Jeg har hans kokebok, og jeg skal si deg at han ikke var snau på menyen. Et måltid uten vin kunne han ikke tenke seg. Og sjelden var de under ti personer rundt bordet i den vakre spisestuen, som han hadde dekorert med praktfulle japanske akvareller av både Hiroshige og Hokusai, de fremste japanske tresnittkunstnerne på 18-hundretallet. Vi holder et langt, langt beskjednere hus, Reidun og jeg. Men blir vi ti til bords er spisestuen et vakker spiserom med store glassdører ut til terrassen utenfor. Og når sterinlysene tennes i den store messinglampen som henger fra kistetaket, da tror jeg vi også kunne by på stemning. Her er et glassvindu av Oluf Wold-Thorne et sentralt kunstverk, men her henger også ”Gartneren” av Terje Grøstad, et ikon av Arne Borgen, to av mine egne malerier har fått plass her, men det store kunstverket er et kinesisk tusj på silke arbeide, som kan rulles sammen. Det er høyt under taket i spisestuen, kanskje så mye som en meter høyere enn de vanlige rommene. Intet rom gir bedre julesteming enn dette når vi og gjestene sitter rundt det store bordet med hvit damaskduk, vakkert dekorert av fruen selv. Spisestuen er en arv fra Reiduns foreldre. Alt dette skal vi legge bak oss! Det blir som å operere bort 25 år av livet i et hjem som har gitt oss de største og herligste opplevelser av samvær med mennesker. Dimensjonene forstår du nok når jeg sier at huset har rommet 20 overnattingsgjester. Likevel er det ikke større enn at vi to har kunnet kose oss og bo romantisk og hyggelig i det fra dag til dag. Jeg pleier å bli sjuk hver gang vi skal flytte fra ett hjem til et annen. Jeg er slått ut av oppkast, feber og hodepine. Det har ingen betydnig med tanke på flyttingen at så skjer. Reidun har allerede plassert meg langt borte fra flyttesjauen når den dag kommer. Jeg ville ellers gått i veien, og ikke fått gjort et eneste fornuftig arbeid. ”Er dette det tidligere beskrevne ”hoppe-over-syndromet” rett og slett, eller at jeg er arbeidssky?”. Selv om jeg startet livet som aktiv kroppsarbeider har jeg vært nødt til å innese at kroppen min ikke er spesielt konstruert for kroppsarbeid. Jeg er av naturen kunstner, og burde ikke ha problemer med det fysiske arbeidet som skal til for å male et bilde. Dessuten har jeg malt noen hundre. Kanskje burde jeg bestille utstillingsplass til et trettitalles nye bilder, med en bestemt åpningsdato, for derved å presse meg selv til å starte. Jeg har altid arbeidet best nær deadline. Jeg har vært en deadline rytter, lissom. Det er unner press de beste bildene blir til.