80 +

80 + Å passere 80 års milepel var ikke så skremmende som jeg fryktet. Men like før jeg skull legge meg, på selve bursdagen min, kvakke jeg plutselig til og tenkte: ”Dette er de siste minuttene i det tiåret jeg på min 70 årsdag ba om å få ekstra,. Så hva nå? Vil jeg bli henten hejm, eller? Jeg våget ikke annet enn å be om å få leve ett år til. Du burde bedt om ti, sier mine venner, men jeg svarer at jeg ønsker å forholde meg realistisk i mine bønner. Å be om å få leve i ti år til er å be om et mirakel. Ikke vet jeg hvordan man lever et mirakelliv. Jeg trøster meg til Lina Sandells salme: ”Blått en dag, et øyblikk om gangen-”. Jubileet ble en herlig opplevelse. Vi tok toget til Stavanger og spanderte på oss komfortkupé. Men det var en varm dag og skinnstolene ble glatte og klamme, og komforten ble kaffe og dagens aviser. Vi sparer disse 180 kronene neste gang. Vi ”logget inn” i Anne Kristins og Kurts nye, store, moderne og lyse enebolig ute ved kysten i Tananger. Her var det plass nok til inne- og uteliv. Barna og svigerbarna tok hånd om selve arangementet, som var lagt til ”Hummeren” restaurant nede ved kaien. Vi var tretti til bords. Bare Reiduns bror og svigerinne, og søster kom i tillegg til våre barn, svigernarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn. Så mange er vi faktisk blitt. Det var et herlig syn å se dem alle sammen festkledde rundt det vakre hesteskoformede bordet, og med kaien, båtliv og måker som levende kulisse. Mine to kvinner talte så jeg ikke klarte å holde tåreflommen tilbake. Foruten Rune, som ledet middagen, var det bare svoger Tore som takket for maten og ingen andre som talte. Men det ble laget opptrinn av store og små som strålte av spille glede. Andreas leste Garborgs dikt: ”Det stig av hav eit alveland - -”, og Kyrre ga oss en vakker pianokonsert. De tre oldebarna fant rommet i hesteskoen ideell til hopp og spring, sang og skøyerstreker. Det var spontan taffelunderholdning som ingen ende ville ta. Som gave fra familiene til barnebarna skal jeg få en billedbok med fotografier tatt av en prof. fotograf. Den flotte parken ovenfor kaien, med de høye laurike trærne var scenen for fotograferingen. En hel rekke scenekombinasjoner ble fotografert og jeg gleder meg som et barn til boken er ferdig redigert. Etter middagen kjørte vi alle hjem til Anne og Kurt for å fortsette festen med masse kaker og kaffe. I den romslige stuen fikk barn unge og eldre og oss gamle anledning til å sitte ned å konversere både dypere og lengre enn vanlig. Været var strålende hele dagen. Vi koste oss inne og ute på de store terrassene. Reidun og jeg ble så glad da vi registrerte at søskenbarna ”fant” hverandre og kunne føre lange samtaler sammen. Familien funker! Selv oldebarna oppførte seg som om fest for en gammel gubbe var noe helt vanlig og meget naturlig. Festen løste seg naturlig opp ved midnatt. Jeg forbauset meg selv ved å være med helt til slutt. Dagen etter reiste Reidun og henns søsken på ”kulturtur” til Karmøy, mens jeg ble kjørt rundt i områdene for å se det nye stedet familien hadde slått seg ned. Håkon, som hadde reist fra lengst i nord, til lengst i sør for å være med på festen, kjørt meg rundt og viste meg herlighetene, bl.a. de store hvite sandstrendene. På selve dagen, som var søndag, spiste vi middag hos Anne og Kurt. Det ble en meget sterk opplevelse å se hele familien, foreldre og fire barn sitte rundt bordet sammen med bestemor og bestefar. Det ble en stemingsfull middag som fikk Reidun og meg til å reflektere over Guds godhet. Herren har virkelig velsignet oss rikt! Så fløy vi hjem på mandagen. Det ble en tur med ganske mange forviklinger. Men ved Sekuritas hjelp ble vi endelig låst inn i vårt eget hjem. Vi sank ned i myke stoler og kjente at gleden på ingen måte hadde forlatt oss. Bagateller er bagateller, og kan smiles av. Etterpå er det blitt noen lunsjer for folk som gjerne ville møte oss og gratulere i hånden. Da våre gamle venner fra ”Modum” forlot oss forleden ettermiddag, gikk det bare få minutter før trigenimus smerten dukket fram igjen. Jeg hadde nemlig bedt Gud holde denne irriterende smerten borte under hele feiringen. Og den bønnen innfridde han helt og holdent. Men er det så ille med en kortvarig smerte da David? Ja, for den er så inmarig vond at hele ansiktet er forvridd i smerte. Jeg kan tåle den når jeg er alene, men jeg blir fortvilet når folk er tilstede. Jeg ser ut som E. Munch´s "Skriket" og har funnet ut at den riktige tittelen burde være ”Trigeminus”.