HVA ER VAKKERT?

Vi har hatt to prestegårdsroser i hagen vår. Den første ville ikke blomstre, men sto lissom å sturte hver vår. Da plantet jeg en mandarinrose tett ved siden av, som blomstret med en sky av gule roser. Året etterpå sto Prestegårdsrosa dørgende full av roser og nærmest ropte ut: ”Kom å se på meg i steden!” Visst var hun vakker, men måtte dessverre vike plassen da Gardermobanen ville bygge en terrasse der den sto. Så plantet vi en ny prestegårdsrose i det store nye beddet mellom huset og Lundsalleen. Den forsto sin misjon og sto full av vakre, lyserøde bloster sent på våren. Det var et syn til glede for oss alle, særlig for dem som ferdes på veien. Men disse rosene ga alt i en eneste gedigen blomstring, som varte en drøy uke, men så var det slutt. Blostene kastet alle kronbladene på bakken som la seg som et skjønt tepp rundt busken. Det var så vakkert. Noen ganger opplevde jeg blomsterduken på bakken som vakrere enn blomsterbryden på busken. Men der var Reidun og jeg ikke enige. Så fort det kom kronblomsterblad på bakken måtte de rakes vekk. De ble oppfattet som bøss. Jeg tror ikke det var henns estetiske sans som dirigerte henne, men en fastgrodd ide om å holde orden i hagen. Nedfallsblomster ble sett på som nedfallslauv, det burde rakes bort og kastes i bosset. Jeg innrømmer gjerne at etter en god stund ble kronbladene på marken, blassere og blassere og fikk forråtnelsens farge, men selv ikke nå kunne vi dele syn. Hun ville ha det bort. Jeg ville det skulle ligge til det råtnet helt og forsvant ned i jorden forvandlet til gødsel. Vi har ikke samme steierevne min kone og jeg. Hun står på fra morgen til kveld og steller hagen etter sine prinsipper. Og visst ser det velstelt ut. Men jeg har aldri opplevd svart jord, om den var aldri så rein for ugress, som spesielt vakke. Jeg prøver ikke å henge ut kona mi, for hun har ti ganger bedre greie på hagestell enn det jeg har. Skulle hun følge mine idealer måtte hun gå på akkord med seg selv hele tiden, og tenk hvor mange unødige krefter hun ville sløst ut på hegestell? Når rosene synes vissne etter en lang og streng vinter vil hun flippe dem helt ned før hun fjerner dem. Jeg ber om at de må få en sjanse i håp om at det vil skyte fram håpfulle skudd litt langt ned på panten. Hvis hun i godhet mot meg aksepterer min bønn, og det slett ikke viser seg nye skudd, vel så graver hun dem opp og kaster dem. Hvis jeg har funnet en plante med et skudd langt nede så lar hun den stå, men så etter en tid viser det seg å være et villskudd, og det blir ingen vakker rose. Nei, jeg får dyrke min estetikk,og så får jeg la fruen styre hagen dit den skal. Jeg aksepterer de svarte jordflekkene innimellom, men etter en tid er de dekket av grønt, og hva bedre er, av herlige blomsterdyner, og noen steder av hvite små blomster i mengdevis. Nå kommer oldebarna på besøk i rett tid, sier hun. Og det er helt sant, for nå smyger en herlig duft av modne markjordbær i mot dem når de stormer fra bilen og inn for å gi oss sine herlig sommerklemer. Trigget av duften og av at oldemor har krusene klare, springer de ut og plukker dem fulle av sommerens herligste jordbær, som skal røres med sukker å være pålegg ved hvert brødmåltid, og som dessert. Skal vi gjøre forandringer i hagen nå, så strekker jeg ydmykt hendene i været og sier: ”Det må nok bli som du vil, for det er du som sitter inne med kunnskapen og erfarigen som er ødvendig”. Og det er slett ingen dum ide, for hun har en av de vakreste hagene i hele Lillestrøm, syns nå jeg da.