tirsdag, august 06, 2013
80 ÅR
Jeg er fortsatt på ungdomssiden av denne milepælen, men nå er det bare noen få dager igjen så er grensen passert. Da jeg var 70 år ba jeg om å få leve til jeg ble 80 år. Det ser ut til at den bønnen blir oppfylt. Men tør jeg be om å få leve ti år til? Med alle de rare sykdommer jeg har slitt med disse siste ti årene så tørr jeg ikke det. Det kan virke for krevende. Men kanskje jeg kan be om å få leve ett år til? Og dertter ett og ett år om gangen. Jeg føler at mine bønner må være realistiske, og ikke ufornuftig tigging om noe som egentig er å be om mirakler. Dessuten vet jeg ikke hvordan jeg eventuelt skal leve et mirakelliv.
Jeg trøster meg til løftet: ”Som din dag er, skal din styrke være”. Det har hent mine dager har vært så tøffe at jeg har håpet Herren ville hente meg hjem. Men så glad som jeg er i livet, har Han hjulpet meg gjennom smerten og inn i gleden over å være til. Det er i grunn ganske urimelig at jeg skulle vite mine dagers ende. Jeg burde leve hver dag i takknemlighet og ikke sørge over morgendagen. Hver dag har fullstendig nok med sin egen plage. Men la det være sagt: Mine plager har åpnet meg for Gud, så nå føler jeg Ham nærmere enn noen gang. Han er Herre over livet, men også over døden og livet etter døden. Han er min Herre.
Hva livet etter døden vil være? Nei, se det aner jeg ikke. Min menneskelige fantasi strekker seg ikke så langt. Men er det et liv etter døden, og jeg tror faktisk det er det, så overlater jeg meg helt til Ham som har hjulpet meg gjennom det livet jeg har levd allerede. Min Gud er en ufattelig virkelighet som starter sin skapelsesprossess av intet. Hvordan han har tilrettelagt livet etter døden skal bli spennende å oppleve. Jeg tror det blir fantastisk. Og jeg tror det blir et liv som vi mennsker vil føle oss hjemme i. Det må være et liv hvor dødsprosessen ikke eksisterer, altså et evig liv. Hvordan livsprosessen vil bli, se det er for meg en gåte, men en gåte jeg ikke frykter. For det må helt sikkert bli en prosess i kjærlighet. Altså preget av Gud selv, som er kjærlighet.
Tidlig i morgen kommer Jane og Turid og henter oss for å bringe oss til Østbanestasjonen. Her går vi om bord i toget til Stavanger. Vi gleder oss oppriktig til togreisen. Vi har spandert på oss en komfortkupé og får det romslig og godt på turen. Kaffen kan vi forsyne oss med så meget vi vil, og dagens aviser er gratis. Vi kan ruta for vi har kjørt den mange ganger. Jernbanen ble lagt litt inn i landet da den ble bygget, av sikkerhetsgrunner. Man fryktet at den kunne bli beskutt fra sjøen. Men så viser det seg at det er fra luften man kan bli beskutt. Men nå er det fred i landet, og blir man angrepet fra luften blir det helst av måker og andre bevingede.
Nei, turen til Stavanger er en fredlig reise med et lengre stopp i Krisiansand. Og når vi kommer dit vil vi helt sikkert mimre om gamle dager. Kanskje er det Svein som skal være lokfører på resten avturen. Jeg har sterke opplevelsen med ham da han lå på sykehuset og skulle dø. Foreldrene ønsket at jeg skulle døpe ham. Det gjorde jeg en natt mellom lørdag og søndag. Det var en fattigslig dåp, men av alle som sto rundt gutten, en ung overlege, en sykepleier og en mor og en far, så var det bare jeg som våget be Gud om å gripe inn og gjøre ham frisk. Legen var 100% sikker på at han kom til å dø, så han brettet stetoskopet sammen og gikk fra posten. Sykepleier løp gråtende ut og jeg ble være alene med babyen mor og far. Så kom en ny sykepleier inn og sa at hun skulle våke over Svein, og at vi kunne gå inn i et siderom og vente der. Det gjorde vi også. Hvert kvarter kom sykepleieren inn med rapport. ”Han lever fortsatt, men han er fortsatt syanotisk”, og så: ”Han lever fortsatt og nå kan jeg høre han puste”, og så ”Nå såver han så han snorker, og faregn er kommet tilbake” og så: ”Nå kan du gå du pastor, for jeg tror Svein er utenfor fare”. Jeg gikk hjem, men måtte tidlig til kirken. Utenfor kirken møtte jeg Sveins bestefar som fortalte at han ikke kom til gudstjenesten, men at han skulle til sykehuset for å hilse på barnebarent som var kommet igjennom ria. ”Du får ha takk for hjelpen da pastor!”
Og Svein kom seg raskt. Da vi skulle døpe datteren vår en søndag ville foreldrene gjerne ha Svein med. Da jeg sa at han allerede var døpt, ba de likevel om at han måtte få være med, for han har en vakker dåpskjol og vi vil så gjerne han skal komme til kirken. Og slik ble det. Anne Kristen ble døpt, men Svein fikke oppleve at jeg lyste Herrens velsignelse over ham. Og da jeg løftet ham opp og viste ham for menigheten reiste en amerikansk pastor, som var vår gjest, seg opp og sa med høy stemme: ”It´s a miracle, it´s a miracle!” Jeg har forsøkt å følge med på Sveins oppvekst, og har sett et helt ormalt barns utvikling. Nå er han en bredskuldret og høyreist lokomotivfører. Kanskje fører han toget vi skal være med? Artig, ikke sant? Er det merklig at jeg har tillit til Gud?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar