Kjærlighetskallen fra Snåsa

Det er lenge siden jeg første gang hørte om denne kjernekaren fra Snåsa som helbredet sykdom med bare hendene. Nå er han kommet i søkelyset fordi en har skrevet hans biografi, en bok som pirrer folks nysgjerrighet.

Hva er det med de menneskene hvis hender føles som om det strømmer helbredende varme gjennom dem?

Snåsa-mannen ble tidlig klar over at han var annerledes enn andre, at han hadde ekstraordinære evner, både til å se det skjulte, og å helbrede sykdom.

I denne sammenhengen faller det meg helt naturlig å tenke på Marcello Haugen, som bodde i et merkelig hus på Lillehammer med det mystiske navnet Svarga. Det finnes et hopetall av historier om hva denne spesielle mannen har utrettet av mirakellignende fenomener. Også han ble overrent av folk som trengte hjelp.

Jeg har ikke hatt personlig kontakt med disse to personene. Men, jeg kjente godt en tredje som var i besittelse av ekstraordinære evner, den dyktige legen og senere predikanten og sjelesørgeren, dr. Einar Lundby.

Alle disse tre har hatt som sitt høyeste ønske å hjelpe andre. Og alle tre ble legendariske hjelpere.

Dr. Lundby var nok den som virket mest tilforlatelig og sympatisk på meg. Som ung forkynner og sjelesørger ble jeg fascinert av hans tro på og tillit til guddommelig ledelse, og at det var noe som alle kunne oppleve. Jeg ville oppleve det, og det manglet ikke på eksperimenter.

Jeg kunne få en idé, en inspirasjon, som jeg tolket som ”beskjed” fra høyere hold, og tok sjansen på å følge den opp, Men jeg kan ikke erindre at jeg noen gang opplevde at jeg fikk utrettet noe som helst. Dette både forbauset meg og skapte tvil i meg:
”Hva galt var det med meg som ikke fikk en slik ledelse, eller oppleve at ledelsen var riktig og etter Guds vilje?”

Som ung prest på Jevnaker innledet jeg et nært forhold til dr. Lundby, som da drev rekreasjonshjemmet Solborg på Jevanker. Og da jeg ble ansatt ved Modum Bads Nervesanatorium ble forholdet både fornyet og forsterket. Det var likevel som forkynnere og sjelesørgere ved mannsleirene ved Skjærgårdsheimen på Flekkerøya (åtte somre på rad) at forholdet ble så fortrolig at jeg turte be ham utdype sine meninger om guddommelig ledelse.

Jeg spurte ham direkte om han hadde hatt en slik opplevelse av ledelse før han ble omvendt til Gud. Det bekreftet han og sa at det var i like høy grad. Han var en kunnskapsrik mann og vel bevandret i psykiatrisk tenkning. Jeg spurte ham da om det han kalte ledelse kunne sammenlignes med hva C. G. Jung kalte intuisjon, Han svarte også bekreftende på det. Jeg spurte da om forskjellen var at før han ble omvendt til Gud ble hans intuisjon styrt og utnyttet av ham selv, men etterpå viet til Gud og til tjenesten for ham. Han bekreftet også dette.

Einar Lundby var en mann med en enormt godt utviklet intuisjon. Det var også Gordon Johnsen. Jeg selv har intuisjon som en sterk psykologisk hovedfunksjon. Forskjellen er helt åpenbar. Det er stor forskjell på våre personlighetsutrustning. Autoriteten i mine utsagn var ubetydelig sammenlignet med Gordons, for ikke å si Einars, selv om vi sa det samme.

Når alt kommer til alt er det verken Snåsa-mannens, Lundbys, Johnsens eller min fortjeneste at de som ber om hjelp blir hjulpet, men den genuine interessen for menneskers ve og vel, eller det som vi alle vil kalle kjærligheten.

Det er kjærligheten som utretter mirakler. Det vet jeg godt, for en viktig grunn til at jeg kan gå til mitt arbeid i atelieret hver dag, etter en meget tøff sykdomstid er et kjærlighetens mirakel - den jeg møtte hos mine profesjonelle behandlere, mine mange venner, min enestående familie og hos hun som jeg har vært gift med i mer enn femti år. Jeg takker Gud for all den kjærlighet han har øst over meg ved hjelp av alle disse kjærlighetens fotfolk.