Ny biskop.

Da jeg var ung prest på Jevnaker ble jeg bedt om å holde et foredrag under ”Kretsemøte” – som på den tiden var en årlig samling av metodistprester i et distrikt. Det oppsatte tema skulle handle om presten som person.
Av alt klokt jeg måtte ha å si til mine eldre, aktverdige kolleger, handlet det viktigste om selvfølelse, selvaktelse og selvstendighet. Jeg kom til å formulere meg på en måte som irriterte noen av mine eldste brødre. Jeg sa nemlig: ”Enhver metodistpastor med respekt for seg selv går med en biskop i magen!”.
Ikke ante jeg at en slik påstand hadde så mye sprengkraft i seg. Jeg ble regelrett angrepet for min ufinhet. ”Om du selv går med en biskop i magen, så må du ikke tro at noen av oss andre gjør det!”.
Jeg måtte skyndte meg å si at det er forskjell på ”å ha” og ”å burde ha” en biskop i magen. Det jeg ville understreke var noe så enkelt som et ønske om å sette høye mål, og å utvikle seg selv til å gjøre en best mulig tjeneste. ”Jeg innrømmer åpent at jeg går med en liten biskop i magen, men for øyeblikket bærer han nisselue. Jeg beklager at ingen av dere andre har tilsvarende ambisjoner for sin tjeneste.”

Mitt syn på biskopsrollen endret seg etter en tids korrespondanse med min daværende biskop om en gjeld han påsto jeg hadde til Den Teologiske Skolen. Jeg var nemlig kommet inn på prestestudiet med fullt stipendium fra en amerikansk biskopsfrue. Men så viste det seg etter hvert at biskopen - uten å informere meg - hadde delt stipendiet i to og latt den ene halvdelen gå til en svensk kandidat. Det var biskopens argumentering for dette som ikke imponerte meg. Jeg satte meg på bakbeina og mente jeg hadde betalt nok. Gjeld måtte man ikke ha når man skulle ordineres. Biskopen var like steil, men saken døde ut etter hvert. Hvem vet, kanskje står jeg fortsatt bokført med Kr. 2.000,- i gjeld til skolen?

Som min leser forstår fikk aldri biskopen - qua institusjon - noen høy stjerne hos meg. Og når jeg forsøker å se nærmere på biskopsfunksjonene – slik jeg har møtt dem – har biskopen i min mage skrumpet inn til en figur lik ”Teskjekjerringa” i Alf Prøysens eventyr. Jeg kom heller aldri i den kirkelige posisjon at biskopen i meg ble satt på prøve. Jeg fikk lissom aldri sjansen til å nappet av ham nisselua.

Nå er det slik at Metodistkirken i Norden er episkopal, og derfor må vi ha en biskop. Greit nok det, men viktigere enn å finne en egnet kandidat til den eksisterende biskopsrollen, burde det være å bruke tid og krefter på å utarbeide en stillingsbeskrivelse for rolleinnehaveren. Da burde hovedoppgaven legges på tilsynsfunksjonen. Ikke som kontroll- men som coach-funksjon. Den burde ha fokus på metodistpastorenes persons- og yrkesutvikling. Et program vedrørende trimming og trening for å fungere optimalt i relasjon til kallet og de enkeltes iboende talenter og reelle muligheter.

Nå leser jeg at seks pastorer er forhåndsnominert til biskopsvalget i februar 2009. En amerikansk, en svensk, to danske og to norske.
Som norsk metodistpastor har jeg lyst til å be de norske deltagerne å se helt bort fra de norske kandidatene og konsentrere seg om de danske.
Bare i min tid har vi hatt tre norske biskoper. Og norsk metodisme står ikke spesielt sterkt, selv om en og annen menighet har en viss framgang. Heller ingen andre Årskonferanser på areaen har mye å skryte av i så måte.
I Danmark har jeg hatt interesse av å følge med i det arbeidet som to av barna til mine gamle venner – pastor Flecher Nyberg og Paul Ramussen – har utført. Det har ikke vært spesielt vanskelig, for som pastorer er de også kone og mann. De heter Charlotte og Jørgen Thaarup. Begge synes etter min forstand være egnet til oppgaven, men Charlotte vil ikke stille som kandidat. Det gjør imidlertid Jørgen, og det for andre gang.
Det står respekt av det arbeidet disse to har utfør i Strandby, som forøvrig er vertsmenigheten for årets Sentralkonferanse.

Jeg vet ikke om noen metodistpastor som står mer sentralt i den Europeiske metodisme og den europeiske økumenikk enn Jørgen Thaarup. Som ansvarlig leder av Den Teologiske Skolen i Göteborg og mangeårig tilsynsmann i Danmark og som forfatter av viktige teologiske dokumenter besitter han egenskaper som kvalifiserer ham til å inneha en biskopfunksjon. Derfor: Stem klokt. Stem Danmark. Stem Jørgen Thaarup,