Okkultisme eller familieterapi?

Jeg så tilfeldig et TV-program i går kveld. Jeg stanset opp ved det for Fremsktittspartiets Eli Hagen var med i programmet. Det handlet om å få kontakt med mennesker på "den andre siden”, dvs mennesker som er døde.
Eli Hagen ville så gjerne møte sin bestefar på denne måten.
Det innleide mediet tok på seg oppgaven å leite fram bestefaren. Hun kom visst fram til ham, men først etter flere ganger å ha måtte justere kursen, for det hun sa stemte ikke med Elis opplevelser av sin bestefar.
Jeg mener det også var leid inn en psykolog for anledningen som hadde som oppgave å veilede hvordan Eli skulle bruke den nye opplevelsen/innsikten.

Fra mine første år som familieterapeut i Familieavdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium oppdaget jeg at et familiemedlem (en person) var tilstede på to måter. Både som et ytre, synlig og fysisk personobjekt, og som et indre, usynlig og psykisk personobjekt. Det ytre synlige personobjektet var det bare én av. Men det indre, usynlige befant seg i samtlige familiemedlemmer, så dem var det mange av.

Mitt stor problem var å forstå hva som skjedde mellom familiemedlemmene som var tilstede under behandlingsseansen.
Jeg forsto imidlertid etter hvert at familiemedlemmene forholt seg heller til opplevelsen av indre objekter, enn av ytre.

Det var under denne tiden jeg – nærmest ved en arbeidsulykke – kom på ideen om å hjelpe pasientene til å se forskjell på indre og ytre objekter, og å forholde seg til realitetene. Jeg fikk laget en lang rekke trefigurer som skulle representere de indre familieobjekter. De ble laget i tre ulike høyder for lett å kunne skille ut besteforeldre, foreldre og barn. De fikk to former og farger, for å skille mellom feminine og maskuline objekter.

Det fine ved dette hjelpemidlet var at nå kunne hvert enkelt familiemedlem bruke trefiguren, som representerte deres indre familie, til å holde fast på og artikulere sine opplevelser – f.eks. av avstand og nærhet. Jeg opplevde aldri å se to personer med den samme indre familiestruktur.

Dette lærte meg meget om objektrelasjoner, og om betydningen av de indre objekters rolle. Selv om far og datter satt i samme sofa på mitt kontor, kunne opplevelsen av avstanden til den andre være himmelvid.

Jeg mener ikke med dette å skrive en artikkel om familieterapi, men det er en gyllen anledning til å alminneliggjøre relasjonene til dem på ”den andre siden”. Disse på ”den andre siden” er mye nærmere enn vi er klar over. De befinner seg faktisk inne i oss. Det kan de gjøre selv etter at de er døde og lagt i graven.

Ikke alle får hjelp av sorgen til å verke ut det indre objektet av en nær som dør. Det ytre objektet legges i graven. Men det indre objektet blir stengt inne, ofte bak en lukket og låst dør. Det er slike indre objekter som ”spøker”. Jeg tror at hvis spenningen – positiv eller negativ – er stor kan ”spøkelse” manifestere seg som synsopplevelse. Eli Hagen fikk trolig aldri gitt ordentlig slipp på sin bestefar. Hun fikk ikke sørget ham ut av sjelens hus. Hun var, som hun sa, et foreldreløst barn. Hadde hun sluppet taket i bestefaren vill hun jo blitt så helt alene i verden.

Betegnende for det som skjedde i TV-studio var dette at mediet spurte Eli om det var noe hun ville si til sin bestefar. Hun ble litt forfjamset. Hva skal man si til en person som har vært død i så mange år? ”Hei, på deg, bestefar! Hvordan har du det? Jeg savner deg så”. Dette ville virket helt patetisk, ikke sant?

Hvis Eli led under en opphengt sorg (dette at hun ikke har fått sørget ham ut av sjelens hus) ville en klok psykolog tilbudt henne hjelp med dette arbeidet.

Det er i grunn rart at man heller fester lit til det absurde enn til alminnelig sund folkelig fornuft. Vær fortsatt skeptisk du, Eli. Den indre virkelighet kan nås uten medier med sterk intuisjon og livlig fantasi.