"Ditt rom i mitt hus"

Det føles som det er en evighet siden jeg satt på Lunke Gård i Gudbrandsdalen og skrev på manus til boken som fikk tittelen: ”Ditt rom i mitt hus”. Men tankene jeg presenterer i boken går mye lenger tilbake i tid.
Sommeren 1968 kom jeg til ”Modum” etter tre år som menighetsprest og familierådgiver i Kristiansand. I løpet av disse tre årene hadde jeg fått en stor kontaktflate, og blitt benyttet som taler i mange sammenhenger.
Hver sommer i åtte år ble jeg invitert av ”Mannsgruppene” i Stiftsstaden til å tale ved mannsmøtene i Skjærgårdsheiem på Flekkerøy. Vi var tre talere. Dr. Einar Lundby (80 år), sogneprest Jens Bjelland (60 år) og meg selv (godt under 40 år, og lettvekteren i gruppa). Vi dekket de fleste aldersgrupper både med vår forkynnelse, og sjelesorg.
Om søndagene ble vi tre fordelt som talere ved tre forskjellige kirker i distriktet. Einar var den som alle ville høre. Da turen var kommet til å kalle meg til å holde høymessepreken i Flekkerøy kirke bød det på problemer. Den ansvarlige presten ønsket ikke at en metodistprest skulle tale fra hans prekestol. Og det til tross for at han selv var gift med en metodist. Eller kanskje var det ettopp derfor? Han kontaktet biskopen om råd. Biskop Utne svarte ganske enkelt: Hvis ikke Kvebæk skal få preke i Flekkerøy kirke, hvem bør da få preke? "Tusen takk, biskop!"
Jeg fikk altså lov. Teksten var: ”I min Faders hus er det mange rom, - - -”. Jeg hadde skrevet et ord for ord manus, og holt meg til det jeg hadde forberedt. Midt i prekenen sa jeg: Det er Gud selv som Jesus sikter til da han sier: ”I min Fars hus. Det er Gud selv som er huset med de mange rom!”
Men nå skjer det noe i prekestolen som jeg ikke var forberedt på. Plutselig var det som om jeg hørte Gud selv tale direkte til meg. Han sa: ”OK! Men hva med deg? Er det mange rom i ditt hus?” Jeg svarte vel noe slik som: ”Jeg har da ikke et hus som er mitt. Jeg leier en yrkesbolig”. ”Ta ikke den. Du har nettopp sagt at jeg er et hus, da må jo også du være et hus. Har jeg ikke skapt deg i mitt bilde!”
Hadde det ikke vært for det skrevne prekenmanus hadde jeg kommet helt ut å kjøre. Men mens dialogen med Vårherre pågikk leste jeg nøkternt opp det jeg hadde skrevet.
Etter gudstjenesten brydde jeg meg knapt om folks tilbakemelding. Det hadde festnet seg noe i mitt hode som senere aldri har forsvunnet. ”Er det få eller mange rom i ditt hus, David?”
Da jeg var tilbake til mitt arbeid med ektepar og familier på ”Modum” kom disse tankene til å dominere min terapeutiske virksomhet. Jeg hadde tilegnet meg kunnskaper og erfaringer om indre personobjekter, men jeg hadde knapt en forestilling om hvor de oppholt seg. Jeg hadde faktisk fått laget trefigurer som symboler på de inder personobjektene. Det skulle ta litt tid før jeg spurte meg selv – og senere pasientene –:”Hvordan ser de rommene ut hvor disse objektene kommer fra?”
På den tiden hadde jeg innført et forelesningsopplegg i Familieavdelingen, hver tirsdag formiddag. Det var primært for pasientene i avdelingen, og ut fra logikken: Terapeutene får forelesninger om menneskelige - og mellommenneskelige problemer. Hvorfor skal ikke pasientene få et tilsvarende tilbud? Etter hvert ville de ansatte i avdelingen være med. Og overlegen anbefalte alle assistentlegene på sykehuset å møte opp til forelesningene for å få innføring i familiedynamisk tenkning.
En tirsdag var tema: ”Ditt rom i mitt hus”, Under forelesningen benyttet je en illustrasjon. Huset, hvis tversnitt kunne tegnes som et hjul. Innerst inn var et sirkelrundt rom - Fra dette gikk det eiker ut til sirkelen utenfor. Mellom eikene var det åpninger, eller rom. Jeg sa at det innerste rommet var personens eget rom, ”mitt rom”. De utenfor var rom for ”de andre”, altså ”ditt rom”, eller rom for indre objekter. Jeg viste til at rommene hadde en dør fra ”mitt rom”, og dertil tre vegger. Hver vegg representerte en bestemt tid. På ”fortidens!`” vegg var alle erindringene/minne fra møte med den aktuelle personen klebet opp. På ”Nåtidens” vegg pågikk et arbeid for å skape et bilde, som i morgen ville overføres til ”fortidens” vegg, og bli et godt eller vondt minne. På ”framtidens” vegg hang utkastene/skissene til det livet man ønsket seg i forhold til den aktuelle personen, altså det som skulle være skissen til selve samlivet. Jeg ga uttrykk for at ethvert indre personobjekt/enhver indre relasjon eksisterer samtidig i tre tidsdimensjoner: i fortid, nåtid og framtid. Og at om vi skal lykkes i våre relasjoner til andre må vi gjøre oss ansvarlige for alle elementene som er knyttet til de tre tidene.
Midt under forelesningen ble jeg avbrutt av en eldre kvinne på andre stolrad som sa: ”Å Kvebæk! Det der er det vakreste symbolet jeg noen gang har sett. Det er som et smykke!”
Min intuitive respons var : ”Syns du det, så la oss lage det til et smykke!”
Og slik ble ”Ditt rom i mitt hus -smykket” til. En bilmekaniker og Mercedes-forhandler fra Vestlandet laget prototypen etter mine tegninger. Så laget han i tillegg en støpeform av gummi så vi kunne masseprodusere smykker i tinn på avdelingens arbeidsstue. Mange skaffet seg et slikt smykke som ble hengt rundt halsen i en lærreim.
Straks etter kom en gullsmed til avdelingen. Han mente at smykket var så betydningsfullt at det burde lages i gull. Den oppgaven ville han påta seg. Og slik gikk det til at smykket fortsatt produseres både i gull og sølv, og er solgt i hundretall gjennom hans gullsmedforretning.
Tankene og teoriene rundt ”Ditt rom i mitt hus” går så langt tilbake som til 1969. Nå skriver vi 2009, og i august måned kan det feires 40 års jubileum. Det kommer ikke til å skje. Jeg har ikke behov for det.
Men i løpet av sommeren vil den aller første internasjonale konferansen vedrørende ”Kvebæks Schulpture Technique” bli arrangert i USA. Jeg skal heller ikke dit. Men jeg er meget lykkelig over å ha skapt noe som blir tatt godt vare på, og videreutviklet, på mange forskjellige steder i verden.
Er tiden moden for en større vårrengjøring i ”sjelens hus”?