Røtter til besvær

Min fattigdom fikk konsekvenser for mine tenner. Jeg hadde rett og slett ikke penger til tannbehandling. Hele studietiden måtte jeg leve på sparebluss. For å kunne betale mine studier måtte jeg jobbe som tømmerfløter om sommeren, og snømåker ved NSB de vintrene det var snø nok å måke bort. Noen venner ga - i ny og ne - en tier i støttekassen, men det monnet lite.
Økonomien ble ikke bedre da jeg giftet meg og stiftet familie. I min første ansettelse som menighetsprest var Jevnaker og Hadeland. Årslønnen var Kr. 8.500,-. Det holt ikke! Og ikke ønsket vi å be om støtte fra våre foreldre.
En dag fantes det ikke ei krone i pungen å kjøpe mat for, og det var en god stund til lønningsdagen. Vi snakket sammen, og så ingen annen utvei en å be Gud om hjelp. Vi bøyde kne ved divanen inne i stuen og ba inderlig om hjelp.
Plutselig, under bønnestunden, ringer telefonen, og jeg sier ”trosfriskt”: ”Skal se det er hjelp underveis?”. Jeg går inn på kontoret, løfter av det tunge, sorte telefonrøret og sier:
- Pastor Kvebæk, vær så god.
- God dag, pastor Kvebæk, og velkommen til Jevnaker. Jeg er rektor Håkon Skøyen. Vi har hatt gleden av dine forgjengere som lærervikarer. Kunne du tenke deg å være vikar hos oss? Du skal få lønn på forskudd, men vi trenger deg nå med en gang.
Jeg ble stum. Tankene for gjennom hode mitt. Burde jeg ikke snakke med formann i menighetsrådet først? Hva vil kona mi si til det? Jeg kunne bar ikke la rektor vente på et svar. Dessuten, vi hadde bedt Gud om å hjelpe oss, og nå kom hjelpen. Så jeg svarte:
- Tusen takk, rektor. Dette var en kjærkommen telefon. Jeg kan faktisk ikke svare annet enn tusen takk. Jeg kommer!
- Fint, så er det en avtale. Kan du komme til mitt kontor så fort som mulig så vi kan få ordnet det formelle?
- Ja, jeg skal bare snakke med kona mi først, men jeg vil trolig være hos deg om en drøy halv time.
Og slik gikk det til at Vårherre og rektor Skøyen ordnet opp i vår økonomi. Men jeg kom aldri til å prioritere behandlingen av mine egne tenner. Det var så utrolig mye som skulle til for å etablere et anstendig hjem. Og selv om lærerjobben skaffet oss et behagelig tilskudd til prestelønna, økte kravene etter hvert som familien økte.
Etter ni år var vi blitt fem. Hver krone ble nøye veiet og plassert i prioriterte utgiftsposter.
Men så skjedde det noe som snudde opp ned på det meste. Jeg ble kalt til å tjenestegjøre som sykehusprest ved Modum Bads Narvesanatorium. Nå var prestelønna kommet opp i Kr. 12.000,- pr. år, men begynnerlønnen i den nye stillingen var mer enn tre ganger så høy. Plutselig hadde vi på lønningsdagen et betydelig overskudd.
Og nå måtte jeg få gjort noe med tennene. Tannproblemene hadde ligget som en klam hånd over livet mitt, så nå måtte noe skje. Jeg ringte og fikk time hos tannlege Per Neverlien. Jeg var fryktelig redd. Ikke for smertefull behandling, men for tannlegens fordømmende reaksjon da han tittet inn i min åpne munnen. Og dette sa jeg til ham.
Tannlegen var vennlig som en sjelesørger, ba meg gape opp, lot speilet vandre rundt i munnen men uten å si et ord . Etter en stud sier han:
- Jo, du trenger nok en grundig behandling og det vil ta litt tid. Men jeg tror at du skal bli fornøyd med resultatet.
Etter at vi var blitt enige om et behandlingsopplegg og en ny time går jeg meget lettet og glad fra kontoret hans. Endelig kunne jeg håpe på en forandring. Endelig ville den klamme hånden bli fjernet fra hode mitt.
Og det tok sin tid. Jeg ble behandlet med en profesjonalitet uten sidestykke. Han gjorde alt som var mulig for at behandlingen skulle være skånsom. Noen tenner måtte trekkes ut, blant dem en jeksel med et kraftig rotsystem. Uheldigvis brakk rota. Tannlegen foreslo å la den bli liggende i kjeven, han var overbevist om at den ikke ville bli til besvær. Og det har den heller ikke blitt. Ikke før nå. Men her om dagen måtte jeg oppsøke min faste tannlegen. Jeg hadde ikke tannverk, men en stikkende smerte i en jeksel i overkjeven. Han undersøkte tennene grundig. Banket sågar på den vonde tannen med skaftet på speilet sitt uten at jeg følte smerte.
- Det er ikke noe galt med tenne dine. Jeg tror problemet finnes et annet sted. Jeg skal ta et røntgenbilde, så finner vi nok svaret.
Og røntgenbilde viste at roten som hadde ligget rolig i kjeven i førti år hadde begynt å ”røre på seg”. Tannlegen forslo en operasjon. Og den ble gjennomfør noen dager senere av en kjevekirurg, som smertefritt og raskt fjernet roten og en del av det betente vevet før han sydde igjen operasjonssåret.
Nå skal man være forsiktig med å dra paralleller til andre deler av livet, men helt usøkt dukker det opp en historie som er flere tiår gammel, som har i seg trekk som kan minne om jekselroten.
I mer enn førti år hadde han båret på en innekapslet utroskap. I mer enn førti år hadde episoden holt seg i ro. Men så, plutselig, hadde det begynte å skje noe med ham, noe ubehagelig. Episoden hadde begynt å plage ham med smertefull og dårlig samvittighet.
Han som før hadde vært så aktiv ble nå sittende inne i stua og røyke pipe og legge kabal. Han lukket seg inn i seg selv, var trist og taus. Det var hans kone som ba om en samtaletime for ham. Mannen kom, og uten omsvøp fortalte han om sin utroskap.
Samtalen endte opp med at jeg ba ham snakke ut med kona om det som hadde skjedd, men han prøvde å undra seg oppgaven fordi det ville gjøre livet til et helvete for henne. Ja, for dem begge. Det ønsket han ikke. Men da jeg holt fast på mitt ga han etter, og lovet å snakke ut med kona, selv om det ville bli den mest grusomme opplevelsen i livet hans.
Da jeg forsto at han ikke ville snike seg unna oppgjøret spurte jeg om han – som av feighet og for å beskytte seg selv, hadde båret på hemmeligheten i over førti år, nå ville bære den videre så lenge han levde, men denne gang for å beskytte sin kone og forhindre at hun fikk en ulykkelig alderdom.
Han så vantro på meg lenge før han svarte:
- Om jeg vil bære denne børa av hensyn til min kone? Ja, det skulle bare mangle. Den børa vil aldri bli for tung for meg. Jeg vil bære den i takknemlighet.
Og slik ble det. Vi holt kontakten så lenge jeg bodde i byen. Både han selv, kona og datteren var lykkelige. Mannen kom til tro, fikk tilbake sin vitalitet og glede. Han ville så gjerne lære å be sine egne bønner, for han hadde så mye å takke for. På tross av sin høye alder lærte han faktisk å be. Det skjedde i søvne. Han våknet brått en natt av at han lå og ba.
Alt har sin tid. Noen ganger er det best med en operasjon. Andre ganger er det best å la ting ligge. Men eksistensielt mot og ærlighet må alltid følges ad.
Nå skyller jeg munnen med en bakteriedrepende væske to ganger om dagen for å forhindre betennelse i operasjonssåret. Ting må følges opp.