LEONARDO DA VINCI

Hans far var fortvilet. Hva skulle det bli av gutten? Han passet ikke inn i A4 formater, og kunne ikke gjøre seg nytte av alminnelig skolegang. I sin fortvilelse kontaktet faren en maler og ba om lærlingplass for sønnen. Det var det smarteste han kunne ha gjort. Leonardo ble akseptert som lærling og fikk rik anledning til å sette seg inn i malerhåndtverket faglige mangfold.
Det er ganske merkelig å tenke på at denne gutten som nærmest ble oppfattet som evneveik, skulle vise seg å bli det mest fantastiske renesansemenneske, geniet som lærte seg selv alt. Alt, er kanskje en overdrivelse. Han lærte visst aldri seg selv å lese nevneverdig godt. Mye tyder på at han led av en malign dysleksi.
Jeg skal ikke påstå at jeg har forstått dysleksiens årsakssammenhenger, bortsett fra dette at dyslektikere fungerer etter en annen lovmessighet og annerledeshet enn folk flest.
Jeg var selv godt voksen før jeg forsto at alle mine ortografiske feil ikke skyltes at jeg var dum, eller for lat til å trene på rettskriving. Det viste seg at jeg kunne skrive speilvendt uten først å lære det ved øvelse. Ikke bare det. Jeg kunne skrive opp ned, bak fram speilvendt i tillegg til normal skrift.
Bokstaven ”b” er en bak fram ”d”, og en opp ned ”p”, men også en opp ned og speilvendt ”q”. En bokstavs form kan man ved å snu og vende på gjøre om til tre andre bokstaver med helt forskjellige lydbilder. Jeg kunne derfor skrive ordet ”opp” på fire forskjellige måter, som ”obb” , ”odd” og som ”oqq” . Når jeg skrev opp på fire forskjellige måter så fikk jeg selvsagt feil på tre av dem.
Leonardo var trolig dyslektiker. Han lærte seg å skrive, men skrev speilvendt. Nå kan man saktens lure på hvorfor han ikke skrev rettvendt. At han kunne det er jeg overhode ikke i tvil om. Jeg tror han skrev speilvendt for å skjule sitt handycap.
Et annet særtrekk var at han kunne stave ett og samme ord på to forskjellige måter – endog i samme setning.
Dyslektikere er mestere i å skjule sine handycaps. ”Unnskyld. Hva står det på det gateskiltet der? Du forstår jeg har glemt brillene mine hjemme.”
Jeg har fulgt med på et engelsk TV-program om dysleksi. En lærer hadde tatt mål av seg til å lære ordblinde voksne mennesker å lese og skrive.
Hans konklusjon var denne: Det er ikke dyslektikeren det er noe galt med, men læremetoden. Det er pedagogikken som svikter. Ikke den ordblinde.
Leonardo beviste at han hadde evner som overgikk ethvert annet menneske. Hans notater og tegninger fra en mengde obduksjoner er fortsatt til nytte for moderne medisinsk forskning. Hans mekaniske konstruksjoner imponerer oss alle, den dag i dag. Men det er som maler, som billedkunstner, jeg lar meg lettes fascinere.
Jeg har aldri sett originalmaleriet av Mona Lisa. Under vår førti års bryllupsreise til Milano avsatte Reidun og jeg god tid for å se Leonardo da Vinci´s ”Nattverden”. Dette fantastiske mesterverket var blitt møysommelig restaurert og var nå tilgjengelig for publikum. Men da vi nærmet oss kirken støtte vi på en kø som var så lang og beveget seg så sakte, at det ville ta flere timer før vi kunne se bilde og glede oss over kunstnerens geniale skaperkraft. Vi ga opp, og må nok alltid nøye oss med å betrakte ”nattverden” på fotografier, eller som reproduksjoner.
Nå, på skjærtorsdag, vil dette bilde komme fram på min sjels netthinne. Geleidet av Skriftens fortellinger om dette siste måltidet kan jeg levende forestille meg at jeg er en av dem som er benket rundt bordet der Mesteren deler brød og vin med sine venner.
Da Vinci må ha brukt lang tid på å male dette store bilde. Og ganske mange personer må ha stått modell for de mange forskjellige karakterene. Hva har maleren følt og tenkt under arbeidets gang? En portrettmaler forsøker å trenge inn i personenes karakter og ikke bare i de ytre særtrekk ved anatomien.
Hva har han opplevd da han malte Jesus? Da han forsøkte å trenge bakenfor fasaden, fikk han da oppleve noe spesielt? Jeg har selv malt noen Jesus-portretter, og alltid er det oppstått en dialog. Noen ganger, for eksempel da jeg kjempet med å male øynene hans, kom jeg i affekt fordi jeg klarte aldri å få åpnet Jesu øyne så han så på meg.
”Hvorfor ser du ikke på meg?” ropte jeg til ham. Dypt innenfra kom svaret: ”Jeg ser deg best med lukkede øyne!” Så er det ikke øyeblikkets bilde Jesus forholder seg til, men summen av alle de gangene jeg er blitt sett av ham . Og heldigvis for meg.
Det er lenge siden jeg hadde et bilde av Jesu ansikt på staffeliet. Har imidlertid laget en røff skisse av ham og disiplene i båten da sjøen gikk høy og angsten for å forlise var lammende. Kanskje maler jeg dette bilde. Båten og vannet, vinden og bølgene er elementer som stadig dukker fram i meg. Og Jesus! Han, elementenes suverene overmann. Han, hvis ord var så bydende at elementene bøyde unna for dem.
Jesus, Skjærtorsdagens kjærlige vert. Langfredagens modige forsoner og Påskemorgens suverene seierherre. Det er denne mannen Leonardo malte inn i sitt verdenskjente mesterverk, som henger i en kirke i Milano. Denne mannen kommer jeg aldri utenom. Han har sett meg. Han ser meg. Og han vil alltid se meg.
Ingen trenger frykte som ser Jesus og er sett av ham.
Fortsatt god påske!