KORSVANDRING

Jeg har vært innom hjemmesiden til Hellig Ånds Kirken i Århus og sett femten bilder fra de forskjellige stasjonene under Jesu korsvandring.
Det gikk ikke lang tid etter Jesu død før folk begynte å følge ruten, den Jesus gikk med sitt tunge kors, og som endte oppe på Golgata, skammes hodeskallested. Etter hvert stanset man på de stedene der det hadde skjedd noe spesielt under Jesu korsvandring. Disse ble kalt stasjoner. Her skulle man lese et avsnitt fra lidelseshistorien, be en bønn og meditere over Jesu lidelse og død.
Veien blir kalt Via Doloroso, smertens vei. I våre dager har pilegrimsvandringer og korsvandringer fått en renessanse. Folks tro er ikke utelukkende knyttet til ordet, lest, talt over og sunget. Kroppsorienterte som vi er blitt med årene krever vi at troen også får anledning til å eksponere seg fysisk, og med bevegelse.
En moderne kristen er blitt fortrolig med å gjøre korsets tegn. Selv idrettsfolk blyges ikke ved å gjøre korstegnet foran sine øvelser. Det tennes lys under andaktsstunden, og bønnelys settes frimodig i globen, som nå mer finnes i alle kirker. Det bæres prosesjonskors ved gudstjenestens inngang og utgang. Og biskopene er ikke alene om å bære kors i lenke rundt halsen. Vanlig prester og fromme kristne gjør også det. Selv popartister bærer korset synlig.
Johannes, evangelisten, skriver i prologen til sitt evangelium at ordet ble kjød og tok bolig i blant oss. Det er derfor litt påfallende at kirken har ville gjøre ordet åndelig igjen, til bruk for hode og hjerte. Nå er mange gått trett av å være en passiv kirkebenksliter og bare lytte til alle ordene om Ordet.
I år skal det arrangeres en ekumenisk korsvandring som starter ved S. Magnus katolske kirke her i byen, og avsluttes med gudstjeneste i Lillestrøm kirke. Et kors skal bæres hele strekningen. Pasjonssalmer og sanger skal synges. Det skal gjøres stopp ved forskjellige stasjoner hvor det skal leses, bes og synges.
Det er ikke ment å være et demonstrasjonstog, men et vitnesbyrd. Ikke først og fremst for publikum, eller tilskuerne, men for hver enkelt vandrer. ”Jeg bekjenner meg til ham som gikk hele smertens vei for meg. Han som bar alle mine synder på sin rygg, symbolisert som et kors. Og som døde for å sone min synd og forsone meg med Gud!”
Korsvandringen, slik den nå forekommer på mange steder over hele landet på Langfredag er vårt synliggjorte credo, vår fysiske bekjennelse. Han gikk av kjærlighet. Jeg går av takknemlighet.
Å du smertens mann! Ha takk for ditt evige offer.