ET FEMTI - OG ET FØRTIÅRSJUBILEUM

Det er faktisk femti år siden at jeg pakket de digre koffertene og reiste hjem til Norge, til Reidun – kona mi – og Rune – sønnen vår, etter fire studieår i Göteborg. Nå skulle det virkelige livet starte. Med base i en harmonisk liten kjernefamilie skulle tid og krefter brukes klokt til menighetsarbeide.
Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås, var et hus helt utenom det vanlige. Det lå i en stor park med svære eksostiske trær, fraktet til Göteborg fra fjerne land og kontinenter. Herskapshuset ble kalt Det Dixsonska Palatset, etter en brite som hadde slått seg ned i Göteborg og drev stort i internasjonal trelasthandel. Överås var hans jaktslott, som lå like ut på landet da det ble bygd. Vi, studentene, bodde i herskapelige omgivelser. Undervisningen foregikk i gamle biljardrom og biblioteker, eller i bladgullglitrende speilsalonger. Den store marmorhallen med den frittstående støpejernstrappen var en sentral møteplass i hverdagen, og en gedigen konsertsal under kulturarrangementene. Hele huset oste kulturhistorie.
Man kunne lett fått stormannsnykker av å bo slik, men økonomien tillot aldri ekstravaganse. Men når sant skal sies tror jeg det var årene på Överås som åpnet sansene mine for British Countrylife.
Det skulle gå mange år før jeg kom i nærheten av noe som kunne minne om et liv i slike landlige omgivelser. Men årene på ”Modum” hadde noe av denne sjarmen i seg, både i byggningsmasse og i det store parkanlegget.
Det var våren 1956 at overlege Gordon Johnsen foreleste ved skolen. Under en samtale inviterte han meg til å hospitere ved Det Kristne Nervesanatoriet som snart skulle åpnes. Og han fornyet sitt løfte et par år etter vi flyttet til Jevnaker. Det skjedde sommeren 1961. Metodistkirken hadde sitt store Verdensmøte i Oslo den sommeren. Jeg valgt ”Modum”. Den sommeren glemmer jeg aldri. Her møtte jeg en virkelighetsutfordring som har preget resten av mitt liv.
Det er i august 50 år siden vi flyttet til Jevnaker. Vi ble der i tre år og flyttet så til i Levanger, hvor vi også ble i tre år. Så flyttet vi til Kristiansand hvor jeg møtte de menneskelige - og mellommenneskelige problemer som en kraftig og spennende utfordring.
Under alle disse årene beholdt jeg kontakten med Gordon Johnsen, som på nytt inviterte meg til ”Modum”. Etter mye om og men ble jeg løst fra ansettelsen i Kristiansand, og knyttet til arbeidet ved ”Modum” ved å bli biskoppelig ansatt som sykehusprest, et arbeid som også inkluderte arbeidet med ektepar og familier i den nye sykehusavdelingen som ble kalt Familieterapiavdelingen.
Jeg følte det som jeg var komet til rett sted på rett tid. Nå startet en eventyrlig tid hvor jeg sto helt sentralt i oppbyggingen av en splitter ny fagavdeling, og et helt nytt helsefag. Da vi ansatte Per Frick Høydal i 100% stilling som sykehusprest kunne jeg vie meg helt til de nye oppgavene.
1969 skjedde det så mye i min verden at jeg kan føre det meste tilbake til dette året. Jeg ble den første i landet som fikk tittelen ”familieterapeut”. Jeg ble den første ansatte i familieterapiavdelingen i full stilling. Jeg startet en teoridanningsprosess som strakk seg over flere år, og som resulterte i ”Skulpturtesten”, og som nå kalles Kvebæks Schulpture Technique (KST) og som har sin første verdenskonferanse i USA nå i juni måned. Nå ble filosofien om ”Det myndiggjorte menneske” utarbeidet, likeså tankene om indre personobjekter og ”Ditt rom i mitt hus”. På denne tiden startet også utviklingen av en ny behandlingsmetode for seksuelle dysfunksjoner.
Nå sitter jeg i mitt atelier og tenker tilbake på disse hendelsene. Med sorg må jeg erkjenne at kirken på Jevnaker er solgt, og menigheten nedlagt. Det samme er tilfelle med kirken og menigheten i Levanger. Og når det gjelder Kristiansand er heller ikke her optimismen stor. Men på ”Modum” skjer fortsatt store ting.
Det har versert et rykte om at jeg ble tvunget til å slutte på ”Modum” sommeren 1981. Dette er ikke sant. Reidun og jeg sa opp våre gode stillinger ved institusjonen fordi Metodistkirken kalte oss til å bruke vår kompetanse til å etablere et samlivssenter. Vi solgte da vår nybygde villa i Vikerund og flyttet inn i en loslitt leilighet i Ullevålsveien. Mens jeg ledet prosjektarbeidet skulle jeg ha tilsyn med Metodistkirken på Grünerløkka. Dette skulle bli det store katastrofeåret for oss. Motstanderne av samlivssenteret klarte å samle seg om et vedtak i Årskonferansen som gikk ut på å skrinlegge planene.
Nå sto vi uten hjem, uten inntekt og uten et meningsfylt arbeid. Redningen kom fra psykiateren og vennen Ragnar Joakimsen som kalte oss til arbeid ved Kirkens Famlierådgivningskontor på Ringerike, og ved Ringerike Sykehus.
Det ble tre tunge år. Diagnosen jeg kunne sette på meg selv var enkel og klar: Reaktiv depresjon, eller depressiv reaksjon. Alt sjelsliv var som tørket ut. Alle kreative kanaler blokkert. Alle visjoner var døde, og livet hadde mistet retning og mening. Under denne tiden bar Reidun den tyngste børa. Hun holt hjulene i gang og var selve meningen i livet mitt. Men kirken glimret med sitt fravær. Jeg opplevde meg utbrent og verdiløs.
Men så viser det seg altså at vi ikke var glemt av Gud. Et stykke ut på høsten 1985 sender han noen kjente norske næringslivsledere på besøk til oss. Deres ærend er enkelt: ”Vi vil utfordre deg til å bruke din kompetanse i grenseområdet mellom hjem og jobb, mellom familieliv og karriereliv. Vi skal hjelpe deg i etableringsfasen”.
Den 1. Januar 1986 ble Institutt For Samlivsutviking INSAM etablert. Dette ble fra starten av en stor suksess. Fram til jeg pensjonerte meg selv i år 2000 gjennomførte jeg flere enn 1000 oppdrag. Noen små, mange mellomstore og noen svært stor og betydningsfulle.
Sorgen ble vendt til glede. Jeg kan se tilbake på et langt liv med spennende og meningsfylte oppgaver. Livet ble helt annerledes, og langt mer fantastisk enn jeg som ung mann kunne drømme om.
Men det som virkelig er stort er det faktum at Reidun ga meg tre barn, som har gitt oss tre svigerbarn, elleve barnebarn og et svigerbarnebarn, og faktisk et ekte oldebarn. Noe å feire?