DE HADDE LIGGET DER LENGE

De lå i jorda. De hadde ligget der lenge. Først flere år etter at den digre haugen med tilkjørt jord ble rakt ut og beplantet så stakk de hode opp. Til å begynne med var det bare noen få, men neste år mange flere. Til slutt var et stort område dekket av fargesterke fioler. Men så, et år, var de alle sporløst forsvunnet.
En gartner eller botaniker vet selvsagt hvorfor, men for en med begrenset viten om jordsmonn og blomsterfrø var det et aldri så lite, men kjærkommet mirakel.
Under lindehekken har Blåveisen hver vår funnet det opportunt å blomstre. Hvitveisen også, etter hvert. Men den som nå dominerer området er den knallblå lille liljeblomsten, Skilla. Også den er en nykomling i hagen vår. Den sprer seg fort, og ser ut til å ha komet for å bli. Nå venter vi spent på om det behager Pinseliljene å blande seg i blomsterprakten. Det er liljer av den gamle sorten, den med enkle hvite kronblad og en knallgul trompet. De er en hilsen fra fru Melsom, som bodde her før.
Rett utenfor det store ateliervinduet mot nordvest står en frodig gammel Rododendron. Den har stått på samme sted siden fruen og hennes mann, kommunelegen, plantet den for ca femti år siden. Om det er bare ett eller flere sammenplantede individer vet jeg faktisk ikke, for busken har vokst seg så vid at den nå dekker et område på femti kvadratmeter. Den er som regel full av blomster i tre uker i overgangen mai juni.
I år har min mentor, Anne Kristin, som forøvrig er min datter, kommet med en sterk oppfordring til meg om å male den i all sin prakt. Jeg ha tidligere malt prestegårdsrosa, som nå for lengst har veket for en terrasse. Prestegårdsrosa blomstret ikke de første årene vi bodde her. Jeg hadde hørt at roser var sosiale planter å kunne ”kjede” seg når de ble alene. Nærmest som et eksperiment plantet jeg en Mandarinrose i nærheten. Allerede neste sommer var Prestegårdsrosa full av blomster. Den strakk etter hvert sine grener ut mot Mandarinrosa og nærmest hindret den i å utvikle seg. Nå er de begge en saga blott.
Både blomster og mennesker fascinerer meg. Jeg har sett hvordan gamle ”tørre” sjeler plutselig har fått nytt liv og blomstret, til glede for seg selv og sine omgivelser. Det ligger noe i oss. Det ligger der å lissom venter på ”sin tid”. Men det er slett ikke sikkert at den kommer sånn helt av seg selv. Kanskje burde man gjøre noe konkret for å fremskynde blomstringen? La Mandarinrosen få tjene som en lignelse.
Selv satt jeg i vinter tre samfulle dager og bare stirret på det hvite lerretet, som sto på staffeliet, uten at noe skjedde. Så sa jeg halvhøyt til meg selv: ”Nå må du se å komme i gang! Kast noen malingskvetter bort på lerretet og se hva som skjer!” Og noe skjedde virkelig. Det ble startet en prosess som har fortsatt til denne dag. Jeg sier ikke at alt har gått som smurt, bare at det har skjedd noe hele tiden. Nå står et trettitalls bilder klare for sommerens separatutstilling.
Kryss av den 20.06. og kom til Aur Prestegård i Aurskog og se hva som her skjedd her inne i atelieret denne vinteren og våren. Jeg garanterer ikke at du får se maleriet av min Rododendron, blomstringen skjer så sent at jeg trolig ikke vil få tid til å male det ferdig.