52 år i dag.

Hun ga meg en klem ved innledningen til forkosten i dag, og sa: ”Gratulerer med dagen!” Jeg svarte litt forbauset: ”Å? Hvilken dag?” Så kom det smilende: ”Bryllupsdagen vår”. Jeg ble en smule flau fordi jeg ikke husket at det den 15. Juni i år er det 52 år siden vi giftet oss. Det var ingen bebreidelse å spore fra Reiduns side. Hun hadde faktisk drukket sin morgenkaffe og lest morgenavisene før hun husket at dagen i dag er vår bryllupsdag.
Femtito års samliv rommer utrolig mange narratives, ja faktisk dobbelt så mange som den enes. For selv om vi noterer oss for femtito års samliv i dag, så finnes det ingen felles historiebok. Vi har vær vår. Alle våre historier er opplevd av hun og meg, og preget av ulikhetene i våre personligheter. Og dette kommer tydelig fram når vi gjenforteller opplevelsene. Ofte vil jeg helst påstå at hun husker feil. Og enda oftere mener hun at det er jeg som tar feil. Etter å ha bivånet noen hundre ekteskapsproblemer vet jeg at det er de ulike oppfatningen av den felles historien ofte ender i konflikter.
Enhver persons historier er subjektive, og må være det. De store problemer oppstår når noen mener at de er objektive.
Jeg sier ikke at Reidun og jeg mestrer kommunikasjonskunsten helt ut, men vi er kommet et godt stykke på vei.
Den største rikdommen vi har hatt og har mellom oss er to sønner og en datter. Disse tre har økt kapitalen vår ved å gi oss to herlige svigerdøtre og en svigersønn. Og disse seks har til sammen økt vår livskapital formidabelt ved å gi oss elleve barnebarn. Men rikdommen fortsetter å øke, for barnebarna finner kjærester, som bringes inn i fellesskapet og beriker det ytterligere med alle de kvaliteter som ligger i hver enkelt av dem.
For ca tretten år siden – da vårt niende barnebarn, Andreas var nyfødt – klarte jeg ikke å ”mane” fram et bilde av ham i hode mitt. Jeg ønsket meg derfor et foto av babyen. Dette ønske ble realisert av Reidun allerede samme dag. Og det ble starten på bønneskapet, eller Andreasskapet, som nå finnes i 500 norske hjem. Denne uken er Andreas-uken hjemme hos oss.
Jeg møtte opp med fantasien. Hun med handlingsstyrken. Det er når de ulike polene møtes i en krativ avstand at noe nytt og annerledes kommer fram. For eksempel lys og varme, ideer og handlinger, eller opplysning og omsorg.
Våre femtito år gamle ekteskap har gjort oss styrtrike på livskvaliteter. Jeg har lyst til å takke den herlige og kjærlighetsbegavede provokatøren min som har hatt mot til å stille opp med hele seg selv i møte med alt det merkelige som beveger seg i meg. Ta imot denne bloggen som dagens blomst. Ta også imot min store takk for alle blomstene du tryller fram i den vakre hagen vår.