NOEN STRØTANKER OM PINSEN

Nå er det varmt, nå! Gradestokken viser 29,2 grader. Jeg vet jeg bør glede meg, og gjør det vel også på sett og vis, men jeg tåler ikke årsaken til denne store gleden som vi alle har lengtet etter i hele vinter. Full skygge og svalende bris er min greie nå. Hadde jeg vært i ”syden” hadde jeg badet, vasset utover og latt dønningene begrave meg. Men lufta er mett av passiviserende varme, også her i atelieret hvor jeg sitter og skriver. Og i morgen er det pinseaften, helga som gjør alle pinsevenner lykkelige, står for døren. Fra min barndom husker jeg Pinsen som den viktigste helligdagen i året. Pinsevennene reiste på Pinsestevner, snart hit, snart et helt annet sted. Predikantene talte og fektet med armene og ropte halleluja, og menigheten svarte med høye rop på andre språk. Skal si dette var fine stevner. En kunne formlig høre Åndens sus mellom benkeradene. Jeg har sette mange henførte pinsevenner. I dag ville jeg si de var en smule forrykte, i alle fall ekstatiske. Da jeg studerte teologi i Göteborg hendte det vi besøkte ”Smyrna kyrkan”. Hvis andrepastor ledet møte tok stemningen helt av. Det syntes vi var gøy. Det var denne pyknikerens måte å gjøre seg populær på i menigheten. Han var en mester i å piske opp stemningen. Men var det hovedpastoren som ledet møtet slo han raskt ned på alle antydninger til oppjaget stemning. Han sa: ”Var tysta!” og så ble det stille som kirka. Fikk en et budskap i tunger, kunne han si: ”Sitt ned fru Karlsson!”, og hun satte seg lydig ned. Da jeg var ung pastor på Jevnaker arrangerte jeg et år et pinsestevne og innbød våre venner fra Centralkirken i Oslo. Jeg hadde fått leid et par kraftige høytalere som jeg monterte i det lille kirketårnet. For første og siste gang i historien lød det kirkeklokker fra Metodistkirken. Men enda bedre var at jeg kunne annonsere møtene så halve Jevnaker hørte det. Det var pinse og jeg følte behov for å slå meg litt løs. Folk som var med husker fortsett den helgen godt. Jeg oppsøkte en gang en pinsemisjonær jeg hadde tiltro til, og spurte ham hva jeg måtte gjøre for å få tungetalen. Han så på meg og sa: Ikke bry deg om det. Da jeg var i Japan opplevde jeg knapt en dag uten krangel. Et kvartal bortenfor hadde metodistene sin misjonsstasjon. Der var det fred, ro og orden, for disse folkene elsket hverandre. Jeg skrinla drømmen. Og da den karismatiske bevegelsen kom til Metodistkirken viste det seg at jeg ikke klarte å grave drømmen fram igjen. Jeg kan skrive mye godt om pinsevennene. Det har vært mitt folk i snart åtti år. Mitt folk, ja, men jeg kunne aldri bli pinsevenn. Jeg ble døpt med hel neddykkelse i Salem, mine foreldres menighet, en lørdag kveld. Søndag formiddag ble jeg opptatt i Metodistkirkens menighet på Lillestrøm, til alles glede, også pinsevennene på Fetsund var glade. Nå betyr pinsen en fordypelse i hva som skjedde da Gud øste ut sin Ånd over menneskene i Jerusalem. Jeg har sette på denne dagen som Jesu gjenkomst. Han kom til oss, og har siden ikke forlatt oss. Min skrøpelige menneskeånd søker Hans Den hellige ånd. Og det Han forteller meg er at jeg er Hans barn. Eller som det står skrevet. ”Min ånd vitner med Guds Ånd at jeg er Guds barn” Hva mer kan jeg ønske meg? God Pinse pinsevenner og annet godt folk!