onsdag, mai 02, 2012

ET EKTE MANNFOLK I HUSET

Jeg tror hun vil klare det uten min hjelp, men det ville være veldig hyggelig om hun kom inn i atelieret for å be meg om hjelp til å starte gressklipperen. Hun har sagt hun vil klippe plenen for første gang i år, nettopp i dag når været er strålende. Det fins fortsatt et slags mannfolk i huset, men han er ikke et realt mannfolk lenger. Hun ba meg om hjelp til å få gressklipperen ut av bagasjerommet i bilen, men dessverre klarte jeg det ikke, ikke om vi samarbeidet heller. Da sprang det som et sukk fra hennes hjerte: ”Nei vi får vel vente til vi får et mannefolk i huset!” Jeg syntes replikken var så fin, så beskrivende for situasjonen, at jeg buste ut i latter. Hun så først litt undrende på meg, men så plutselig forsto hun hva hun hadde sagt, og som hun oppriktig hadde ment, og lo hjertelig med meg. Denne episoden har vi ledd av mange ganger. Så fort vi kommer borti noe som jeg vanligvis burde ordne opp i, men ikke får til, sier vi: Vi får vente til det kommer et mannfolk til huset. Jeg blir altså ikke såret. Jeg har for lenge siden opplevd den radikale forandringen. Den kroppssterke og aktive mannen som har garasjen fylt opp av nyttig verktøy, kan ikke bruke noe av det lenger. Men jeg kommer heller ikke på at jeg da burde kvitte meg med det. Det er som om drømmen om ”mannen” ligger der latent. Ingar, som er i sitt 52 år, svarte borren sin da han spurte om han ikke hadde lyst til å spille aktiv fotball på et lokallag. Han lo hjertelig og svarte at det var for to år siden han plutselig forsto at han ikke var ti år yngre enn Ole Gunnar Solskjær lengre. Plutselig oppfattet han seg ti år eldre, som han i virkeligheten er. Jeg har ikke gjort denne dype erkjennelsen enda. Jeg tror at mannfolket i meg skal komme fram en dag. Jeg var i går invitert til Fetsund Lenser, til åpningen av sommersesongen, og til lanseringen av årets nye bok: ”Stemmer fra elva”. Ei fantastisk bok med bilder og tekst på 500 sider. Thomas Skjatvet Berg står som forfatter. Han har intervjuet et sekstitalls personer om ”livet på elva”. Jeg har bidratt med masse stoff og ikke minst med bilder fra boka ”Med penn og pensel”. Vi var mange elveslusker som var invitert til gamle Lund på lunsj og overrekkelse av boken. Dit måtte jeg gå på mine egne bein opp fra kafeen og til Lund. Det er ikke mer enn et par hundre meter. Jeg sa til meg selv: Du er ikke rare mannfolket David når du må hvile for hver tjuende meter. Svaret kom kjapt. Å nei, jeg nok ikke det. Smertene i beina ga seg ikke før langt utpå kvelden. Dette har ikke vært en enkel prosess. Jeg husker at overlegen spurte meg da jeg var som sjukest. Hva håper du på etter utskrivingen? Jeg svarte at jeg ønsket å kunne gå opp og ned en trapp uten å holde i gelenderet, og reise meg normalt fra en stol. Jeg oppnådde dette, og jeg klarer det av og til fortsatt, men ikke uten besvær, og det blir vanskeligere etter hvert. Det er pussig hvor sjølopptatt mine handikaps har gjort meg. Det er som jeg sammen med folk prøver å narre meg til å fungere normalt, selv om det er helt tåpelig av meg. Et ekte mannfolk sitter ikke i rullestol. Han klarer seg selv, selvfølgelig. Jeg har en venn som har MS og som har brukt rullestol noen år. Han forsto tidlig at rullestolen ville være en del av hans hverdag. For å bruke den fullt ut kjøpte han seg en Mercedes kassebil med heis for rullestolen. Med en duppedings i hånden åpner han bildøren, senker heisen, ruller stolen baklengs inn på planet og heiser seg opp. Vel inne parkerer han trygt rullestolen, tar seg fram til førersetet, stenger døren, starter bilen, som har nødvendige hjelpeinnretninger, og rygger forsiktig ut i veien, og vips er han ute i trafikken. Han tar seg fram dit ha vil. I sin splitter nye leilighet har han et verkstedlignende lokale i kjelleretasjen, og her skaper han sine vakreste glassgjenstander. Kunsten har han lært ved å reise rundt i landet (i rullestol) for å møte folk som kan faget. Han er blitt en dyktig glasskunstner. Jeg beundrer ham. Han er et ekte mannfolk. Apropos damen med gressklipperen! Hun fikk startet den selv.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Det handler ikke om at kunne, men om at være! Tak at du er. Og at du har 'en til slå græsset. Min søn og svigerdatter slog vores græs i dag - en dejlig overraskelse, da jeg kom hjem efter en lang dag.