BOKEN TIL HANNA

Nå er den ”ferdig”. Den ble på 165 små sider. Jeg har sendt den til Kamilla, Hannas mor, og bedt henne lese gjennom manuskriptet. Lærer som hun er, vil hun sikkert finne mange skrivefeil. Det ville ikke være bestefar ellers. Jeg har bedt henne om tips til redigeringen, og om hun har ideer til utformingen av selve boka. Den skal se pen ut, selv om opplaget blir svært begrenset. Jeg har kalt boka ”Boka til Hanna”, men det er selvsagt en arbeidstittel. Ikke bare det, for jeg har under skrivingen forestilt meg at jeg skriver nettopp til Hanna, som er fem år, og som kan lese. Jeg tenker at hvis Hanna forstår hva jeg skriver så vil alle tantene og onklene hennes forstå det også. Hanna er nemlig vårt første oldebarn, og moren vårt første barnebarn. Du lurer vel på hvorfor jeg skriver en bok til Hanna, som også er ment å være en bok til alle barnebarna. Jeg har en enkel forklaring. Jeg går nemlig rundt å tror at hele denne herlige gjengen er nysgjerrig på hvordan jeg hadde det som barn, eller hvordan det var å være barn da jeg var liten. Alle våre barnebarn har alltid bodd langt borte fra oss. Men når de kom på besøk til oss, eller vi til dem, så ville de alltid høre historier fra da vi var små. I denne boken forteller jeg dem mine historier, men de er bare mine. Bestemoren har sine egne historier, og de er helt forskjellig fra mine, men hun har det ikke på samme måte som meg. Jeg må bare få skrevet historiene ned, men det er ikke så nødvendig for bestemor. Og det må vi bare akseptere. Det kunne sikkert blitt et spennende skriveprosjekt om vi samarbeidet om å skrive våre historier parallelt og flette dem sammen helt fram til da vi møttes for første gang, ble kjærester og giftet oss. Skulle jeg fortsette å skrive historiene mine måtte jeg nå fortelle om Reidun, hvordan vi traff hverandre og utviklet et sterkt kjærlighetsforhold, forlovet oss og giftet oss. Kanskje gjør jeg det, men det blir i bind nr to. Det har vært både spennende og krevende å leite fram min barndom. Det viste seg snart at den ene opplevelsen etter den andre dukket fram undervis i skrivingen. Derfor måtte jeg redigere meg selv og hoppe over en lang rekke historier. Dessuten har jeg prøvd å holde meg borte fra de historiene som min bror Harry har skrevet om i sin fyldige biografi, men som jeg mener er mine. Nå vet jeg ikke om det jeg har skrevet er av interesse for barnebarna og oldebarna. Vi har elleve barnebarn og to oldebarn. Nummer tre har alt meldt sin ankomst, og etter hvert som barnebarna nå gifter seg så blir det nok flere oldebarn også. Men hvor mange det blir har vi da ingen anelse om. Men får de i gjennomsnitt to hver kan tallet raskt passere tjue. Jeg ville så gjerne gjort dette arbeidet ferdig nå, mens jeg er i stand til å skrive. Så hvis det en gang, etter at jeg har avsluttet skrivingen og alt det andre, for godt, er noen som lurer på hvor oldefar kom fra, og hvordan han levde som barn, vel så har jeg skrevet det ned i boken til ”Hanna”.