Flash mob in Copenhagen Metro. Copenhagen Phil playing Peer Gynt

Stine Sæther har jeg kjent siden vi bodde I Hønefoss. Hun er datteren til et vennepar av oss Kiss og Arnfinn Sæther. Hun var allerede da ei jente med friske fraspark. Hun flyttet til Danmark, sin mors fødeland, giftet seg og fikk barn, men er ei sprek dame den dag I dag. Hun har strikking som stor interesse, og designer og strikker moteplagg med stor suksess. Hun har et meget skapende sinn. Vi traff henne I fjor sommer på en gårdsustilling på Hadeland. Og sannelig ble det salg, både til oss og våre turkamerater. Nå har vi fått en sms med ny invitasjon. Men dene hadde et vedlegg med spennende videoer. Den mest spennende er fra en metro tur I København. Plutselig reiser det seg en ung kvinne og spiller på tverrfløyte, innledningen til Griegs Peer Gynt. Etterhvert reiser det seg fler og fler og spiller på sine insturmenter. Så viser deg seg at Copenhagen Phil har bestemt seg for en folkelig konsert på metroen. Fotografen har også filmet publikums reaksjoner, og det var bare smilende ansikter og se, bortsett fra et spedbarn i vognen sin, som satt med vidåpne øyne og tydelig nøt konserten. Dett er helt I tråd med Stines måte å tenke kultur på. Tenk om man en dag I Oslo kunne oppleve noe tilsvarende. Jeg opplevde dette som noe helt naturlig. Hver muskier hadde sitt sæte på trikken og var helt alminnelige reisende. De bare delte med sin medpassasjerer det de hadde å by på. De ga av seg selv, helt naturlig, noe av de rikeste de var I besittelse av. Og slike gaver forringes ikke ved å gi de bort. De bare øker I verdi. Da jeg var ung hadde vi en gammel pensjonert metodistprest I Metodistkirken I Lillestrøm. Han reiset av og til med toget til og fra Oslo. På disse truene hadde han sin sorte prestefrakk, og sin sorte kalott på et hode med kritthvitt hår. Helt naturlig og uten omsvøp reiste han seg opp og avla sitt helt persolige vitnesbyrd om troen på Jesus Kistus, uten fakter og gebeder. Han hadde fått et prestekall og var innstilt på å tjene sin samtid vel, helt til sin død. Og så hadde han som John Wesley, hans kirkefar, dette motto: “Hele verden er mitt sogn”. Ingen jeg kjente, som hadde hørt den gamle mannens vitnesbyrd, opplevde det som upassende. Nei det var et forfriskende pust i hverdagen. Slike innslag på hverdagens tog og trikketurer skaper samhold og glede. Takk Stine fordi du minner meg på dette.