onsdag, april 03, 2013

Det som måtte bo i oss

Hun og mannen var innlagt i familieavdelingen og kom jevnlig til samtaler, en gang om dagen. Det var noe puslig over dem. Han var prest og hun var hjemmeværende. Hun passet små barn. Hun hadde avvbrutt sine studier i norsk ved universitetet, og det smertet henne nok en del. Men hun var unseelig og bøyde seg under ”sjebnens” vilje. Det lille opprører som fantes var vel det som kom fram i forholdet mellom hun og ham. Jeg var fantasiløs i denne behandlingen, og det er noe av det verste jeg kunne være, og jeg led med dem. En dag vi snakket om hennes utdannelse spurte hun om jeg ville lese en liten historie hun hadde skrevet. Jeg svarte at det ville jeg gjerne, og allerede neste dag la hun ev brun konvolutt på bordet mellom oss. Jeg ventet med å lese til timen var slutt, men det var jeg kvikk til å åpne konvolutten, som var limt igjen. Nå leste jeg så øyet ble stort og vått, den ene historien etter den andre. Jeg visste at jeg satt med et verdifullt manuskript mellom hendene. Det var så vakkert og så intelligent skrevet at jeg var overbevist at dette om at dette var stor litterattur. En cene glemmer jeg aldri: ”Hun er gravid og sitter urolig og engstelig på legens venterom, sammen med mange andre. Så brått åpnes døren og legen kommer plystrende ut fra kontoret i flagrende hvit frakk, sier høyt ”God dag” og strener inn på WC. Nå kan alle høre han fortsetter å plystre mens han tømmer blæra så det skvaler i toalettpotta. Han fortsetter å plystre mens han vasker hendene og kommer så smilende, frimodig og fri, sier navnet på en pasient, holder døren åpen og går inn på kontoret, lukker døren, og så blir det helt stille”. Min pasiente, som altså var gravid, blir sittende å reflektere over kontrasten mellom lege og pasient, og får skrevet det ned i et talende språk. Så spør hun meg. Hva syns du? Jeg skulle kommet henne i forkjøpet, men får summet meg til å si: ”Dette er bra, du!” – ”Dette er helt spsielt bra!” – ”Jeg foreslår at du plukker ut et par som du sender det inn til et respektabelt ukeblad”. Hun rødmer, men sier hun vil gjøre det. Etter en tid kommer hun til ettervernsoppfølging. Hun forteller at redaktøren har sendt hennes ertikler til en konsulent, Nils J. Rud, og nå er hun så spendt på svaret. Jeg svarer henne og sier. Hvis denne Nils J. Rud har halvparten så store kunnskaper om hva som er bra litteratur, som jeg har, vil jeg ikke være i tvil om utfallet. Nå går en uke før hun kommer tilbake til ny time, og hun smiler over hele ansiktet. Hun forteller at redaktøren i ukebladet har sendt svaret fra til konsulenten, og jeg kan huske det omstrent slik: ”Hvis det var jeg som var redaktør for dette bladet ville jeg falt på mine knær og tigget forfatteren om flere. Dette er strålende!” Jeg vet ikke hvordan det gikk med henne. Jeg sluttet på ”Modum” og fulgte ikke opp mine tidligere pasienter. Jeg har lett etter henne blant forfattere og novelister, men ikke funnet navnet hennes. Etter hvert er også navnet visket ut av hukommelsen. Men jeg husker denne episoden, og hva den gjorde for å trygge hennes opplvelse av betydningsfullhet. Kanskje startet hun opp studiene igjen. Kanskje ble hun for sterk for sin mann, forlot ham og tok tilbake sitt pikenavn. Jeg vet ikke. Men det vet jeg. Hun hadde en betydelig evne til å skrive noveller, kanskje romaner også – for alt hva jeg vet. Men opp gjennom årene har det vært en spennende oppgave for meg å lete etter spesielle evner og egenskaper hos mine pasienter, og jeg tror sannelig jeg har avdekket og forløst flere enn en forfatter. Og spør du meg om hva jeg tror er det viktigste i ”terapien” så er det å gi hjelp til å gjenvinne pasientens selvfølelse, troen på sine egne evner og egenskaper, og forfølge dem som deres livs potensiale. Tenk hvor mye glede som ligger langs veien mot et ønsket mål?

Ingen kommentarer: