EI DRIFTIG KUSSINE

Jeg har ei driftig kusine som i tillegg til sine to sønner har skapt hjem for fosterbarn. Jeg vet ikke hvor mange, men det må i alle fall være flere enn fire. Alle er flyttet ut av hjemmet nå, men bruker det som tilfluktssted når livet viser sin vrangside, og det gjør den jo av og til for oss alle. Jeg visste ikke noe om hennes virksomhet før jeg flyttet tilbake til hjemtraktene, men jeg har forstått det har foregått gjennom svært mange år. Jeg har ved mange anledninger vært foredragsholder og konesulent for fosterforeldre, så jeg mener å ha en viss bakgrunn for mine iaktagelser og bedømmelser. Og når det gjelder ”Tullemors”, for det kalte jeg henne som barn, og hennes manns holdninger til fosterarna sine, kan jeg ikke si noe annet enn at de har vært imponerende. De er klare, kjærlige og oppfølgende. Resultatene viser seg i det at ungene fullfører skolene, også videregående. De utdanner seg til krevende yrker, kjøper seg leilighet og klarer seg utmerket på egenhånd. En har funnet seg en utrolig kjekk kjæreste, som også introduseres for ”Tullemors” familie og venner. ”Tullemor” har også hatt overskudd til å være omsorgsperson ved enhelte barne- og ungdomsskoler, og har en utrolig evne til å vise omsorg uten å virke klengete og innpåsliten. Denne medfødte evnen til omsorg nyter også jeg godt av. Hun har satt seg inn i mine diagnoser og støtter meg på en diskret måte. Her om dagen fikk jeg en plate sjokolade av henne. Jeg sa at jeg som diabetiker ikke spiste sjokolade. ”Da må du lese teksten”, sa hun. Og der sto det at sjokoladen ver helt uten sukker. Hun kjøpte den til meg for å vise sin godhet, bare det. Og det var svært stort og viktig for meg, for vanligvis har jeg en flokk venner som er opptatt av hva jeg ikke skal og ikke kan spise. De opptrer som vaktbikkjer. Men slik er ikke ”Tullemor”. Det fine ved ”Tullemor” er at hun snakker så høyt og tydelig at jeg forstår hvert ord hun sier. Da jeg påpekte denne fine egenskapen, lo hun og svarte: Jeg har levd noen år med en mann som hører dårliger enn deg. Det beste jeg kan gjøre i et selskap hvor ”Tullemors” mann er tilstede, er å stille ham noen gode spørsmål, som trenger lag og fyldig utredning, for da legger han i veg, uten stans, i det ”uendelige”. Han er full av kunnskaper og historier, og han elsker å snakke. Men bryter jeg ham av, og vil si noe selv, gjør jeg noe dumt, for da kommer han ikke tilbake til punktet han ble avledet. Og da blir han sittende taus og innadvendt inntil han får et nytt og utfordrende spøsmål. Da lysner han til og setter i gang igjen. Jeg har jo etter hvert vist meg som udugelig til å gjøre klasiske mannfolkoppgaver, så nå sier Reidun når noe krevende skal gjøres: Jeg får vente til det kommer et mannfolk i huset---! Og denne karen er en av mannfolka Reidun gjerne ser skal komme på besøk når noe tungt arbeid skal utføres, og han kommer med et smil, og mobber meg aldri. Også han er en typisk omsorgsperson. --- Jeg har begynt å tegne litt igjen, skal lage noen illustrsjoner til boka jeg jobber med. Men du verden hvor dårlig jeg tegner for tiden. Ferdigheten er gått i lås, lissom. Nå får jeg bevis for min gamle påstand: Du må tegne hver dag hvis du skal utvikle ferdighetene og få din egen karakter i det du tegner. Jeg forsøker å la meg inspirere av den engelske kunstneren og humoristen Graham Clarke, men hans streker er så suverent nonchalante at jeg blir narret av enkelheten. Mine illustrasjoner blir ikke bra hvis de ikke springer ut av min egen karakter, og spontane lyst til å tegne nettopp de aktuelle objektetene. Men. Altså, jeg har kommet i gang igjen på et vis. Og om en stund henger vel en ”ekte Kvebæk” innrammet på en vegg hos ”Tullemor”.