mandag, april 15, 2013

MIN BROR, SELVBYGGEREN

Nå skal min eldste brors hus selges, og det er ikke lett for barna hans, og heller ikke meg som bare var en bror. Harry kjøpte like etter krigen ei tomt hvor det var utgravd og støp kjellervegger. Det virket svært, ja nesten uoverkommelig å bygge hus på denne digre grunnmuren. Harry hadde alltid dimensjoner over sine drømmer. Han kunne drømme, og han planla alltid med seg selv som hoveentreprenør. Han var ikke rik, og kom ikke fra en rik familie når vi snakker om penger. Alt materialet til dette digre huset fant han rammet dypt ned i Glommas elvebunn, litt syd for lenseannlegget i Fetsund. Han hadde fått lov til å hente opp alle disse pålene, som altså ikke bare sto under vann, men var rammet dypt ned i elvebunnen, og var en fare for båttrafikken på elva. Måten han gjorde dette på var at han monterte en stubbebryter på en flåte og bukserte den ut til feltet hvor pålene befant seg. Han laget nå ei renneløkke på stubbebryterens wire og senket den ned over pålen, strammet til og begynte å sveive. Først skjedde det ikke noe, så, på grunn av det kraftige strekket begyte flåten å synke. Jeg kan huske Harry sto i kortbukse og sveivet til vannet sto ham til midt på livet. Hvis ikke pålen kom opp nå, så kylte han ei lang raie ned mot pålen med stor kraft. Dette pleide å hjelpe. Først begynte det å syde og koke idet boblene kom til overflaten. Tok han så et par kraftige sveivetak varte det ikke lenge før pålen kom opp. Noen ganger hadde den slik fart at den for høyt over vannflaten. Harry fikk bunnet den fast til flåten. Dette gjentok seg om og om igjen. Til slutt hadde han så mange tømmerstokker (påler) at han fikk slepet de inn mot land. Her trakk han stokkene opp og la de luftig sammen til tørking. Jeg vet ikke hvor lenge han holt på med dette, men jag kan huske at far ba meg sykle ned for å hjelpe ham. Det var ikke så mye jeg fikk gjort, men jeg ble av og til satt til å sveive. Det var ikke ufarlig, for jeg måtte låse trommelen så ikke det ble slakk på wieren. Slurvet man med dette kunne sveiva slå bakover med en kolosal hastighet, og til fare for folk i nærheten. Jeg var jo litt engstelig av natur så jeg passet alltid på at alt ble gjort skikkelig. Når jeg tenker meg tilbake så var det nok ikke så veldig mye jeg fikk hjulpet til med. Men Harry var en sliter og sto på til det nær sagt ikke var en påle han kunne hente opp fra bunnen. Tømmerhaugen inne på land vokste seg høy og bred og tørket fint. I samarbeide med far fikk Harry skåret alt dette tømmert på ei gårdssag ved sagbruket der far jobbet. Arbeiderne på bruket jobet da overtid, og hjelp til å få hver tømmerstokk skåret i de dimensjoner som var bestemt. Jeg kan huske at dette skjedde på høsten, og at store lyskastere var montert slik at alle arbeiderne fikk skikkelig arbeidslys. Det var en forunderlig og mystisk stemning over dette. Kvinnene kom med mat og da gikk praten høyt. Jeg mener å huske at Harry fikk faglig hjelp til å sette opp reisverket til huset sitt, men innkledning og isolasjon tok han og svigerfaren seg av. Det gikk ikke fort, men snart sto et helt nytt hus og kneiset innerst i Nerdrumsveien. Nå skulle det graves grøfter til vannledningen, og til kloaksystemet, som endte i en septiptank. Men det arbeidet var vanskelig, for a de kom ned til grunnvannet, seg veggene ned i gropa og alt ble ei enste stor sørpe. Det tok lang tid å få kloakringene ned i hullet, og grave opp det gjennomvåte massen. Men det ble brukt span. Og spann for spann ble heist opp og kummen kom på plass. Dette husker jeg godt, for dette var jeg med på. Nå var jeg blitt en femten år gammel ”kjempe” som bar tre sementsekker på en gang. En over nakken og en under hver arm. Etter en tur på femten meter måtte jeg skrike etter hejelp, for jeg klarte ikke å legge fra meg børa. Men jeg fikk da satt ut den historien at ”Han David bar 150 kilo”, og jeg levde lenge på den. Harry hadde en følelsesmessig sterkt forhold til huset sitt. Han hadde jo bygd det med egne hender av materialer han med egne hender hadde hentet opp fra påler som var rammet dypt ned i elvebunnen. Dette materialt råtnet ikke. Det var på en måte inpregnert gjennom mange tiår i elvebunnen. Da de trøket ble de et stabilt materiale som aldri vrengte seg, eller slo seg vrangt. Men noen bord fikk en endret farge. De ble blågrå. Harry fant ut at han i et parti i stuetaket ville la disse bordene stå fram som de egentlig var. Og til denne dag har de vært hans stolthet og preget stua hans. Harry var en fantasirik person som gjennom hele sitt lange liv arbeidet med å realisere sine ideer. Han bygde terrasser, platåer og endog dammer. Hagen ble etter hvert helt overgrodd av trær og busker, tilholdssted for uendelig mange fugler, som han hadde stor glede av å mate, og lytte til. Han fikk på sine gamle dager bygd en vinterhage som ble en stor glede for ham. Derfra hadde han naturen så å si i fanget. Da han døde hadde han flere ideer som han gjerne skulle realiseret. Han levde sitt liv helt ut. Nå skal barna, fem i alt, selge sitt barndomshjem, Harrys store livsverk. Det synes helt opplagt at det skjer med mange forskjellige følelser. Skal huset ”stailes”, eller skal det frmstå som det kunstnerhjem det har vært helt siden de tok det i bruk, noen år etter den andre verdenskrig? Selv har jeg ikke noe med dette å gjøre, men jeg har følelser for stedet. Min nest eldste brors hus er overdratt til et barnebarn. Det har sluttet å fungere i min fatasi. Vårt barndomshjem er solgt for mange år siden og er fullstendig restaurert og ombygget, og fremstår i dag som et moderne hjem. Min ygste brors hus er som da han forlot det. Men kona hans og den yngste sønnen bor der fortsatt, og er en del av min tilhørighet til Nerdrum. Nå når min eldste brors hus skal selges til fremmede, mister jeg et viktig orienteringspunkt som det er knyttet utrolig mange opplevelsen til. Men alt har sin tid.

Ingen kommentarer: