EN HELT ANNERLEDES DAG

I går hadde jeg en helt annerledes dag. Den åpnet med at jeg serverte morgenkaffe til to hyggelige mennesker som hadde spurt om å få besøke meg, for å lage en film om meg. Det er ikke hver dag jeg møter mennesker som er så interessert i min faglige historie at de ønsker å få dette ned på tape, men i går møtte jeg to slike. Deres kunnskaper om meg overrasket meg meget. Den skrev seg fra bøkene mine, og fra seminarer jeg har holt. Og det de visste om alt dette overveldet meg. Her går jeg rundt å tror at alt jeg har drevet med for lengst er gått i glemmeboken, og så viser det seg at studentene ved universietet i Oslo har fått en grundig undervisning, og har nærmest blitt gjo mine ”Fans”. Jeg spurte om hva dette kunne komme av, og svaret hennes var veldig enkelt: ”Du skriver på en måte som gjør at studentene kjenner seg igjen i stoffet ditt. Du skriver så folk forstår deg. Og for meg har dine bøker vært til utrolig hjelp i mine egne studier og undervisning. Jeg siterer deg rått! Oj, sa´n. Dette visste jeg ikke. Klart jeg ikke visste noe om dette, for det er aldri blitt fortalt meg før. Han som var initiativtageren har besøkt meg før, nærmest som en forpostfektning til denne dagen. Han har et filmbyrå og lever av å lage filmer, også for NRK. Men han presenterer seg som en meget belest person med dype kunnskaper om vår klasiske filosofer, også tenkere fra andre verdensdeler. Han har i seks år studert Jegets funksjoner og fått laget et verktøy som skal illustrere dette. Dette verktøyet benyttet han under samtalene med meg, og han var forbauset over hvor fint det passer inn i min tenkning. Mie, som intervjueren heter, hadde et ønske om å finne en tråd i min faglige historie, helt fra tiden jeg fungerte som prest. Hun stilte meg helt vesentlige spørsmål som jeg måtte besvare, både med historier fra mitt liv og mine behandlinger av mennesker, og særlig fra de tretten årene jeg arbeidet ved Modum Bads Nervesanatorium. Hun var ingen vanlig journalist, tvert om, hun viste at hun satt inne med dyp kunnskap om faget mitt, familiepsykoterepien. Hun er ansatt som lærer ved Universitetet i Oslo. Dessuten er hun en usedvalig interresert og interresang person, som tok meg med både under og forbi min egne svar. Jeg hadde en helt uvanlig spennende dag. Å få være i fokus i mange timer overgikk mine forventninger til et slikt møte. På spørsmål om de hadde fått noe utbytte av samtalen svarte de begge at de hadde fått langt mer enn de hadde håpet og trodd. Jeg sitter tilbake med en dyp takknemlighet til disse to menneske som tok meg tilbake til de årene jeg arbeidet med psykiatriske problemer. Det som forbauset meg var at erindringen om alt dette sitter så til de grader spikret fast i min hukommelse. Og, at det har åpnet nye kanaler i hukommelsen min inn mot andre viktige områder som vi ikke kom inn på under intervjuet. Hvor kan man så se og høre dette intervjuet, som egentlig var ”jakten på den sårbare selvfølelsen”? Carl Fredrik har fortalt meg at de skal først redigere opptakene og så forsøke å legge dem ut på YOUTUB og så prsentere det for NRK Fjernsynet. Ikke vet jeg hva de vil lykkes med. Jeg vet bare at jeg svarte på de spørsmålene jeg fikk, og at svarene til tider var svært lange. Jeg kan konkludere med at fortiden lever og er meget aktiv inne i meg fortsatt. Og at jeg faktisk ikke er glemt. Det siste er en meget behagelig følelse.