GUTTEKLUBBER

Det ville egentlig passet mitt lynne bra å bli med i en eller annen ”gutteklubb”, men det er så mange av dem, og jeg har fått invitasjon til dem alle. Jeg har faktisk besøkt dem alle en eller annen gang med et foredrag, men aldri falt for fristelsen til å takke ja til medlemskap. Til å begynne med var det fordi jeg var i mot selve det ekskluderende prinsppet, men etter hvert var det av praktiske grunner. I noen av klubbene var det møteplikt og en slags straff hvis en ikke møtte et visst antall ganger i løpet av en periode. Det passet sikke meg som måtte reise rundt i landet med seminarforelesninger. Å leite opp de ulike klubbene på de forskjellige stedene var ikke alltid like lett, selv om klubbene var flinke til å oppgi steder og møtetider til sine medlemmer. Det var bare det at man ofte var så trett etter en sminarøkt at man orket ikke å møte en ny sosial gruppe, selv som passiv deltager. Men det lyder unektelig flott å ha medlemskap i: Rotary Internatinal, Lions International, Kiwanis Internatinal. Den sistnevnte klubben møtte jeg i Freemont, Ohio i USA og ble faktisk æresmedlem. Så har jeg invitasjon til Ysmen, som er en kristelig klubb sprunget ut av YMCA. Men hva klubben Ambasadørs kommer fra husker jeg faktisk ikke, men jeg har besøkt dem også. Så har vi de mer hemmelige klubbene med seremonier og ritualer og grader, for dem som nyter alkohol og dem som er avholdende. Disse har jeg egentlig ikke våget å nærme meg, men for lenge siden har jeg holt julepreken i en av dem med stjernehimmel over mitt hode. NB. Jeg måtte stille i prestedrakt, for stilig skulle det være den aften. Nå sitter jeg altså her på randen av et åttti år langt liv og undrer om jeg kanskje skulle vært med i en av disse gutteklubbene likevel. De borger jo alle for et sosialt felleskap. Apropos gutteklubber, flere av dem har forandret statuttene og tar nå inn kvinnelige medlemmer. Om jeg selv ikke føler en påtrengende trang til et slikt fellesskap, så gjør min kone det. Ikke for sin egen del, men for min. Hun tror at min hverdag ville blitt annerledes, mer aktiv lissom. Men sannheten er at hun måtte da kjøre meg til og fra disse møtene. Hva sitter så disse menneskene igjen med? Minnet av en hyggelig og meningsfull aften? Ja, helt sikkert. Men selv om det står i statuttene at det dreier seg om personlighetsutvikling, så er det vanskelig for meg å beskrive at slikt skjer. Men selv kan de jo ha opplevd forandring! Det vet jeg ingen ting om. Jeg har funnet ut, ved lesning, at de ikke skal utnytte sitt medlemskap til egen vinning. Men det skal vel stå hardt om ikke en ”broder” har vanskeligheter med å gå forbi en ”broder” i visse saker. En ting er hva som står skrevet i statuttene. Noe annet er hva hjerte sier. Jeg forblir nok klubbløs til min døyan dag. Enskjønt en skal aldri si aldri. Her om dagen fikk jeg vite at min fetter, som er like gammel som meg er blitt medlem av en slik klubb. Jeg opplever at han trives. Og når sant skal sies var Metodistkirkens grunnlegger svært opptatt av prinsippet. Helt fra studietiden samlet han unge menn rundt seg til studier og bønn. De ble kalt ”The holy club”. Senere forsøkte han å organisere vekkelsen i klubber, eller klasser eller ”selects” som de ble kalt. I en periode kalte 1/8 av folk på de Britiske øyer seg metodister. I min menighet forsøker man fortsatt å samle mennesker i grupper for bibelstudier, bønn og samtale. Ideen om Alpha-grupper har spredd seg, og har vært til stor betydning for oppbygging av levende menigheter. Men disse er ikke primært gutteklubber. Det mangler ikke på muligheter, altså.