"DO UT DES"

Isolert fra omverden, kun med internett som vindu ut i verden, er det ikke like lett å finne noe å skrive blogger om. Jeg sitter her i mitt lyse, luftige atelier med vindu og døren åpen for å skape luftgjennomstrømning, så jeg har det faktisk passe kjølig her inne. Men når jeg om en halv time skal ut på terrassen og drikke formiddagskaffe vil sommervarmen omslutte meg. Jeg pakker meg inn så luftig jeg kan, for solen er ikke lenger mine venn, selv om den er en velsignelse. Den har det med å brenne huden min til den flammer opp og blir sår. Faller hånden utenfor skyggen at kvarter er den brent. Så jeg kler meg i jeans og arbeidstrøye med lange ermer. Gjennom mange sommere har jeg eksponert mye av kroppen min for solen så nå koster deg meg ikke meget å flykte inn i skyggen. Men jeg flasser på neseryggen fortsatt. Jeg lurer på om det er en psykologisk reminisens fra den tiden jeg jobbet som tømmerfløter. Da var neseryggen alltid stygt forbrendt. Solfaktor visste vi ikke hva var. Ble det for ille bandt vi et stort lommetørkle over nesen og så ut som forbrytere. Det hjalp, men var ikke vakkert. Jeg har lenge lurt på om jeg skulle kjøpe meg en stråhatt ala den Van Gogh brukte, men har aldri funnet noen som likner. Alle hatter av denne festelige stråhattmodellen kler meg overhode ikke. Mon tro om jeg har trodde at man kan fravriste malergeniet en del av hans ufattelige egenskaper ved å prøve å likne ham mest mulig. Bare se deg omkring. Det finnes få originaler her i verden, men et hav av kopier. Hvorfor vil ikke folk være seg selv? Fordi da kan man komme til å bli synlig i samfunnet, og det er farlig det. Man kan bli squiset ut av de fullkomnes fellesskap. Vel så hinker man med, tatoerer seg både her og der for å se original ut. I dag er det å ikke tatoere seg som er originalt. Helt siden Finn Kalvik sang om å ”finna seg sjæl” så har det vært en mote å arbeide med slvutvikling i håp om å ”finna seg sjæl”. Selv om det syes tåpelig er det å ville ære seg selv selve målet med individuelt liv. Finner man ikke inn til sentrum av seg selv, sitt egentlige Jeg, så vil man alltid være opptatt av å komme i sentrum for anddres oppmerksomhet. Og det er i alle fall et slitsomt liv. Men klarer man å finne fram til dette indre fenomenet, og så bli der, er det en del ”ubehaglige” ting man må akseptere, som f.eks å være ansvarlig for sitt eget liv, og for sine holdninger til andres. Den som står godt plantet med ”føttene” i sentrumspunktet i sitt liv vil miste muligheten for selvopptatthet, men ser rett og slett ikke etter seg selv. Man ser ikke det punktet man står på. Det er fra dette punktet man ser alt rundt seg. Jeg blir meg, og du blir deg dvs du blir mitt ”Du” på ordentlig. Nå kan jeg hate det jeg ser, men jeg kan også elske det. Uansett, det er jeg som er annsvarlig for mitt liv blant andres liv. Å være seg selv, men ikke seg selv nok, det er det som gjør den store forskjellen. Du kjenner uttrykket: Jeg tror det ble kalt ”DO UT DES”. ”Jeg gir for at du skal gi”? Et slikt uttrykk bygger på det faktum at man ikke er kommet til seg selv, men forsøker å påvirke andre til å gi ved å gi dem gaver. Rene skjære manipuleringen altså. Det er først ved å være seg selv at man ikke blir seg selv nok, for det er fra dette sentrumspunktet i livet man oppager sin neste og får trang til å strekke ut en hjelpende hånd. Og står man i dette sentrum og oppdager sin neste, så vokser det fram et ønske om at min neste må finne sitt ståsted i sentrum. Det er dette jeg har kalt ”myndiggøring”, og som man i næringslivet har høstet store gevinster på. Når alle ansatte i en bedrift står i sentrum av sitt liv får vi en kompakt ansvarlighet hvor trangen til å undergrave og baktale sine kolleger forsvinner helt. I en bedrift jeg jobbet for, som fulgte denne filosofien, oppnådde én avdeling, målt fra bunnlinjen, en økonomisk vekst på mer enn førtifem prosent på ett år. Alle ledet sine funksjoner selv. ”Lederen” koordinerte funksjonene og samspillet. Vel, så skrev jeg litt i dag også. Pussig hva som skjer, bare man begynner.