PAPPAPERMISJON

Dette burde en oldefar ikke skrive om, men jeg gjør det likevel. Grunnene er enkele. Jeg har alltid vært opptatt av likeverdstanken, og i boken ”Det myndiggjorte menneske” beskriver jeg likeverdet mellom mann og kvinne, og presenterer en påstand, nemlig at dagens unge menn en fremtidens håp. Da vi fikk vårt første barn var jeg student i Göteborg. Det føltes helt urimelig at jeg ikke skulle være sammen med kona mi og gutten min. Vi måtte holde ut fra oktober til juni før den store familieforeningen kunne skje. For meg var dette et smertefullt og følelsemessig offer, men for kona mi bød det i tillegg på utrolig mange helt praktiske problemer. Da jeg endelig kom hjem og kunne stirre inn i de våkne gutteøynene var lykken nærmest fullkommen. Reidun behøvde ikke be meg om å ta med gutten ut i den ny-brukte barnevogna og gå tur med ham rundt omkring i nabolaget. Jeg gikk stolt som en hane. Det slo meg etter hvert at jeg aldri møtte menn med barnebogn, bare kvinner. Så konversasjonen skjedde mellom dem og meg. Vi løftet delvis av dyna og viste hverandre vidundrene. Men selv disse stolte uge damene syntes det var rart at jeg som mann var ute og trillet. Møtte jeg svigermor da jeg parkerte doning, var hun ikke umiddelbar komfortabel med situasjonen. Gikk jeg ut for å henge opp klessvasken på snora, var det tydelig vis ikke slik det skulle være, for hun ga meg en leksjon i hvordan klærne skulle henges opp på snorene. Hele grunnideen gikk ut på at de aller største klærne, som laken og dynetrekk, skulle henges nærmest veien og tjene som skjul for annet tøy. Undertøy var følsomme klessplagg. Kvinnetruser og mannfolktruser måtte være tydelig atskilte. Det var bare sånn det måtte gjøres. Jeg lærte dette, og har siden fulgt regelen. Problemet nå er at vi har naboer på begge sider av klessnorene. Da vi begge var ute og gikk tur med babyen var det helt tydelig at Reidun ville trille. Men insisterte jeg at jeg ønsket det, vel så fikk jeg jo lov, men hun klarte å makrere et det var hennes domene. Etter hvert som årene gikk ble rolleene i hjemmet klarere og klarere. Jeg jobbet, hun var hjemme. Jeg likte ikke dette, for jeg hadde en sterk opplevelse av at når vi var hjemme samtidig burde oppgavene deles mellom oss. Men i et hjem med barn er oppgavene mange og forskjellige. Det var noen som var litt mer maskuline og andre litt mer feminine. Støvsuge, vaske gulv, bære inn ved, se til at ovnenen ble passet og forskjellige ting av liknende slag ble ivaretatt av meg. Blant de litt mer feminine oppgvene var å dekke bord, pynte i stuene, vanne blomstene og lufte ut innestengt luft. Dekke bord kunne mannen gjerne få være med på, men å lage maten det var kvinnfolkarbeid. Særlig dette siste ville jeg være med på. Jeg så det som en stor utfordring å lage mat, all slags mat. Men her var det spenningsmuligheter, for hun var godt opplært hjemme hos sin mor. Jeg ville ekspeimentere. Noen ganger gikk det kjempefint, andre ganger ble det fiasko. Jeg hadde ikke gått i lære på kjøkkenet hos moren min, enskjønt hun ble regnet som en av lokalmiljøets beste kokker. Men en ting lærte jeg: Man skulle synge når man lagde mat, og så skulle man prate med maten. I min kones barndomshjem skulle alt foregå i stillehet og med andektighet Etter hvert som årene gikk og barna ble større hadde det likevel dannet seg et rollemønster i hjemmet vårt. Jeg jobbet lange dager, var ofte sliten da jeg kom hjem og måtte hvile litt før jeg gikk tilbake på jobben. Jeg ventet ikke at alt skulle være stelt i stand for meg, men det ble bare slik. Men da hun fikk mer og mer tid til disposisjon søkte hun seg jobb og fikk det. Dette var vi helt enige om, men vi forsto også at vi måtte omorganisere hjemmet vårt på en ny og bedre måte. Jeg hadde tenkt ut en plan, og da jeg la den fram for kona mi ble hun lykkelig. Det tok lang tid før jeg forsto at jeg hadde laget en plan som passet meg aller best, selv om rollene nå ble helt annerledes. Etter hvert som tiden gikk forsto vi begge at fordelingen var skeiv. Omorganiseringen skulle nå Reidun ta seg av, og den jenta har aldri skygget unna arbeid. Det gikk aldeles utmerket og vi var enige om likeverdsprinsippet var særdeles viktig for oss begge to. Nå, som gammel mann og plaget av all verdens større eller indre sykdommer og handykaps, så jeg er udugelig til alt, er det en sann prøvelse å kunne stå på beina så lenge som det tar å forberede en middag. Å lage mat er den enkleste funksjonen hjemme hos oss. Men blir det snakk om bakverk, vel – så er jeg satt ut av funksjon. Nå gjør hun i prinsippet alt, endog hjelper meg til å ta medisinene i rett tid, samt at jeg måler sukker og setter sprøyter når jeg skal. Diskusjonen om pappapermisjon er helt irrelevant for oss. Men den har vært viktig i yngre år. Ingen av oss er i tvil om at den er en stor gave til unge familier, men størst er den til unge menn som får lære å elske de myke evner og egenskaper Gud har gitt oss alle. Det er slikt det blir slitesterkt fellesskap av.