HER ER "TORSO RADIO"

Det hender vi mimrer litt om gamle dager, og ofte kommer vi inn på de tre årene jeg var menighetsprest på Jevnaker. Vi bodde nær kirken som lå oppe på en kanuse ved Hadeland Glassværk. Fra kjøkkenvinduet og kontoret mitt hadde vi utsyn over den praktfulle Ransfjorden som hadde sin sydlige grense et par hundre meter nedenfor der vi bodde. Vi bodde altså midt mellom Nesbakken og Tosobygda og helt sentralt. I går snakket vi om opplevelsen fra møte med Hans Adlof Brorson, ja for dette var hans navn. Han var pensjonist da vi ankom stedet, men han hadde visst vært en sentral person på glassverket, som kontorsjef. Han var en kortvokst og tett kar med karisma. Håret var hvitt og blikket inelligent og skarpt. Han hadde vært formann i meninghetsrådet i den lille metodistmenigheten, og tippet fast for et bestemt beløp for å styrke økonomien, om Herren ville. Menigheten hadde ingen utgifter på dette, men vant en gang Kr. 50,-, som ble behørlig ført inn i regnskapet under benevnelsen ”Tipperen”. Om han hadde gitt tippebeleøpt til menigheten er jeg sikker på at det hadde hatt større betydnig, for menighetskassa. Etter kort tid i menigheten ble jeg invitert hjem til Brorson for å holde andakt. Det viste seg at den oppfinnsomme gamlingen hadde laget et nettverk av kabler som gikk fra hjem til hjem over hele Toso-bygda. Da jeg kom inn i stuen ble jeg vist til en stol ved et bord hvor det sto en mikrofon. Brorson fortalte meg at først skulle han annonsere dagens andakt og anaktsholder. Så skulle han spille ei kristelig plate, og så lese skriftordet for dagen og be en bønn. Så skulle jeg slippe til med andakten, som burde avsluttes med en meget kort bønn. Helt til slutt ville han spille en ny kristelig plate. Han hadde et stort arkiv. Jeg gjorde som han bød meg, og da andakten var ferdig ville jeg snakke litt med ”kringkastingssjefen”, men han holt fingeren for munnen og hvisket: Vent litt. Han satt med foldede hender i stolen sin og lyttet. Plutselig kom det ut av radioen hans en tydelig stemme som sa: ”Takk for andakten!” Og slik holdt det på en god stund. Og Brorson smilte tilfreds. Dette var ”Torso Radio” som Hans Adolf Brorson startet opp da han ble pensjonist og ville bruke fritiden til noe fornuftig. Jeg glemte visst å nevne at Brorson, i slutten av programmet, annonserte for Metodistkirkens møter og gudstjenester. Om andre spurte om å få sine møter annonsert fikk de vite at dette var Borosons private ”Radio” og han valgt selv hvem han ville annonsere for. Oppfinnsomt ikke sant? Og Brorsons trofasthet holt dette gående til han døde. Og netverket økte, for flere og flere av naboene i Tosobygda koblet seg til det primitive systemet, som fungerte helt greit. Men så døde denne hvithårede kjempem, og jeg skulle forrette begravelsen. Den aller første i min karrere. Jeg hadde funnet fram ritualet og skrevet min preken og syklet av sted til kirken. Men nå viste det seg at metodister fikke ikke bruke kirken, men måtte nøye seg med det knøttlille gravkapellet. Da jeg kom dit sto det tettpakket med mennesker foran inngangsdøren, som ikke kom inn. Da jeg forsøkte å trenge meg fram, ble jeg forhindret. Her skulle man ikke snike i køen, altså. Da jeg sa at jeg het Pastor David Kvebæk, og skulle forrette begravelsen, ga de meg så vidt anledning til å komme inn. Alt gikk som det skulle, inntil jeg slo opp bibelen og skulle holde min preken. Men manus beso kun av blanke ark. På en eller annen merkelig måte ble jeg ikke vippet av pinnen, men leste teksten og holt min preken uten den minste anfektelse. Etter jordpåkastelsen og ringingen i klokkene kom folk bort til meg og takket for den fine preken jeg holt. Da jeg syklet hjem, etter minnesamvært, fortalte kona mi at hun hadde funnet prekenmanuskriptet, men for sent til å bringe den til meg. Hva gjorde du da, spurte jeg: Jeg bøyde kne og ba om at det måtte gå bra for deg, likevel. Det er klart at slike opplevelsen har satt seg fast i minnet, og at det er opplevelser vi kan trekke fram og glede oss over, om og om igjen. Og det betyr at ”Torso Radio” er på lufta hele tida, så sant vi gidder å soome oss inn på minnefrekvensen fra de lykkelie årene på Jevnaker.