VILLJORDBÆR, EN GUDS VELSIGNELSE

Det er da merkelig, ikke sant? For over tjue år siden kjøpte vi et hus i Lundsalleen i Lillestrøm. Etter en tid oppdaget vi at med på kjøpet hadde vi fått ei tue med villjordbær. Vi plukket vel et krus den første sommeren. Men etter hvert som tiden gikk spredde jordbærplantene seg rundt hele huset og ødslet sine gaver over oss. Nå ble de en del av barnabarnas sommeropplevelse, og det var ikke små mengder små hender plukket. Omtrent et kilo om dagen, til tider. Passe mengder til rørt syltetøy og desserter. Dess mer de plukket, dess mer bær fikk de å plukke. Ved frokostbordet i dag sa jeg til kona mi at alle de deilige markjordbærene som vi har i hagen vår må være tillatt å kalle en Guds velsignelse, en bonus rett og slett. Hun var enig i det. Nå kommer naboens barn og ringer på døren og spør om også de kan få plukke jordbær. Få ting gleder oss mer enn det. Krus etter krus med søt markjordbær blir til glede for naboens barn, og for oss som har fått forvaltningsansvaret. Det har hendt vi har plukket jordbær helt fram til September. Guds velsignelse er rød, lukter fortreffelig og smaker vidunderlig. Tenk å være omringet av dette. Nå klatrer de oppover den digre bjørkerota som vi lot bli stående. De formlig koser seg og danser ringdans av jordbærglede. En skål villjordbær med fløte, til ettermiddagskaffen, er noe av det beste som finnes synes vi. Men markjordbær er til forøyeblikket. De kan ikke syltes, ikke fryses og ikke samles på til vinteren. Nei da er den fine, friske smaken drept. Markjordbær er nuets bær. Slik er det med Guds vlesignelser også. De skal ikke hermetiseres, eller spares på. De skal tas imot med åpent sinn, og med takk og glede hver gang de åpenbares. Dess mer vi forsyner oss av den, dess mer kommer til oss. Gud er utrolig rik på velsignelser. Vi hadde en montør i huset for litt siden. Vi forsøkte å være vennlig og takknemlig for tjenestene hans, noe han satte pris på for han sa: Det er godt å være her. Er dere religiøse eller? Vi måtte besvare det spørsmålet med: ”Ja vi tror på Jesus!” Da så han på oss og sa: Jeg var også religiøs i mange år, men så sa jeg til meg selv. Nå må du snart klare å stå på egne bein gutt. Jeg svarte ham: ”Det er bra, men glem ikke at han er hos deg det øyeblikk du ikke klarer det!” Vi har en veldig lang forbønnsliste under morgenandakten vår. Trettende lang hvis alle skal nevnes med navn, og jeg føler jeg bør gjøre det. Her en dag sa jeg til kona mi: Det er rart å tenke på at her sitter du og jeg å ber til Gud, to menesker blant millioner kristne rundt omkring vår digre jord, og så forventer vi at Han skal høre oss, svare oss og velsigne oss. Men slik kan vi egentlig ikke tenke. Vi tror og vi vet at Gud, den allmektige, har tatt bolig inne i oss, og da er det ikke det minste merkverdig at Han hører oss, taler til oss og velsigner oss. Jeg kan faktisk sitte i godstolen å hvile og la navnene på den lange bønneliste passere det punkt, ett for ett, hvor de blir presentert for Guds hellige øre. Og en slik bønnehvile er verken kjedelig eller krevende. Jeg ber. Gud hører. Men får jeg svar? Ja, selvfølgelig får jeg svar. Men jeg gidder ikke føre regnskap lenger. Den tid jeg gjorde det viste det seg at mer enn 95 % av alt jeg hadde bedt Gud om, hadde han innfridd innen ett år. Dette bønneregnskapet har gjort meg trygg på at Gud svarer. Men få velsignelser lukter like godt og smaker mer vidunderlig enn markjordbærene Han har omringer oss med. Når høsten kommer og Reidun tar riven og raker bort lauv og kvister der markjordbærne trives, så river hun med seg disse lange røttene som ligger oppe på marken, og som får åpen og god vekstjord å forplante seg i. Men når de dukker opp på nye steder i hagen vår, så har nok småfuglen hjulpet til. Bare rart at ikke andre i nabolaget har fått markjordbær i hagen sine. Velsignet være Han som velsigner oss så sødemfylt.