I OPPSTANDELSENS KRAFT

Jesus døde, ble lagt i graven. Hans liv på jorden var avsluttet.
Alt han hadde stått for i ord og handling, slik folket hadde opplevd det, var ved en brutal henrettelse avsluttet. Enda et godt menneske var blitt uskyldig tatt av dage . Meningsløst og bittert , drept av kyniske mennesker . Det er ikke til å tro!
Verst er kanskje at enkelte hysteriske mennesker påstår at han lever, at han har vristet seg løs fra dødens evige favntak, og lever i beste velgående. Det er ikke til å tro!
Nei, det er ikke til å tro, og likevel er det nettopp det jeg gjør:
”---korsfestet, død og begravd! Sto opp fra de døde tredje dag!” Denne setningen er det sentrale budskapet i den andre trosartikkelen i vårt apostoliske credo som jeg bekjenner meg til.
Tidlig i livet forsto jeg at forstanden er individuell, og begrenset. Det falt meg ikke inn å stille opp med mine intellektuelle evner hver gang jeg sto overfor det guddommelige mysterium. Jeg har fått målt en relativ høy IQ, men den har aldri hjulpet meg til å trenge inn i, avsløre og analysere dette mysteriet. Ikke har jeg opplevd at andre mennesker har evnet å gjøre det heller.
Det føles litt flaut å høre helt alminnelige dødelige refererer til sin fornuft når de fornekter de guddommelige mysterier, og latterliggjør at Jesu død til soning for menneskenes synd, og hans oppstandelse som håpet om evig liv . Å si at man ikke tror er mye mer redelig.
For meg er oppstandelsen ”the crusial point”. Uten den har intet annet betydning. Oppstandelsen er Guds vidunderlige segl på mitt frihetsdokument. Frigjort fra alt dødelig.
Enkelte mennesker tror på et liv etter døden fordi det finnes så mange empiriske bevis å støtte seg til . Selv mennesker som ikke tror på Jesu forsoningsdød tror likevel på et liv etter døden. Men for den som tror har forvandlingen allerede skjedd. Man er, ved troen, gått over fra døden til livet lenge før man lukker øynene i døden. Troende lever allerede det nye livet – oppstandelseslivet. Og det er spennende å tenke at alt av evig verdi, som vi får være med på, i vår enkle hverdag, som en tanke tenkt, et handling gjort av kjærlighet har det evige livets krefter i seg allerede her og nå.
Det finnes altså en oppstandelse i mitt hverdagsliv, for oppstandelsen er ikke en punktuell handling, men en Guds kraft som virker nå, men også bakover og framover i tid. En synd gjort i går møter oppstandelsens kraft i dag. Det kalles tilgivelsen. Han ikke bare døde for sone vår synd. Han oppsto også av samme grunn.
Oppstandelsens krefter ble gitt til Hans etterfølgere straks etter han for hjem til sin Far i himmelen. Og dette er ett av mysteriene jeg ikke fatter med min forstand, men som jeg griper begjærlig med min tro. ”Jeg kommer til dere og skal være hos dere bestandig!” Den Hellige Ånd gjør dette mulig. Den taler direkte til min ånd om en her og nå tilhørighet.
”Tett ved sida mi går Jesus. Alltid vil Han være der! Dette er ikke bare en romantisk setning i ei åndelig vise, men en erfaringsbasert sannhet. I Sverige åpnet man gudstjenesten ved at presten sa: ”Herren er i sitt hellige tempel!” Vi har opplevd at det er sant, og at Han også er tilstede utenfor sitt hellige tempelbygg. Oppstandelsens Herre har tatt bolig i min personlighets tempel og fyller huset med sin Ånd til inspirasjon og glede.
Fra Påskemorgen og gjennom hele kirkeåret skal vi leve under oppstandelsens velsignelse. Oppstandelsen feires hver søndag som en påminnelse om at vi lever oppstandelsslivet hver dag. Han lever, og jeg skal få leve, takket være Frelserens oppstandelsen fra de døde.