MIN MENTOR ANNE OG ANDRE

Noe av det kjekkeste jeg vet er å høre det baker på atelierdøren. Å få besøk er sjelden forstyrrende. Jeg har raust med tid nå og avsetter gjerne en time eller to for venner og kjente. Hver torsdag banker Gudmund på døren. Han har stor interesse for tegning og maling og føler behov for å få litt undervisning og korrektur. Jeg vil ikke karakterisere ham som ”flink”. Han er noe mer enn det. Han har blikket. Derfor er det alltid spennende å se hans valg av motiv og angrepsmåte. Og – det kommer alltid fram noe livfullt og originalt i hans arbeider. Jeg skulle ønske jeg kunne gi ham både den menneskelige og faglige støtten han trenger for å velge rett. Han har opplagt kunstneriske evner.
Men her kommer flere. I går banket Frans på døren. Han og kona Jenny er opprinnelig fra Holland, men har funnet seg godt til rette i Norge. De flyttet nylig inn i en koselig enebolig i Aurskog, hvor de steller for fugler og blomster. De er dyktige på hvert sitt område. Jenny quilter og har datastyrte broderiprogrammer for sin avanserte symaskin . Frans, som er ingeniør av yrke er en ekstremt dyktig modellbygger. Båter, fly, biler og tog – alt trylles fram elegant og lekkert. Et stort kjellerlokale er nå fylt opp av en modell-jernbane som kan ta pusten fra noen hver.
Tidligere denne uken kom Lasse på besøk. Han har MS, men lar ikke sykdommen være et hinder. Han tar seg fram, nær sagt over alt. For et par år siden "fløy" han med sin rullestol til India. Men han har også dratt til Kanariøyene på dykkerkurs. Lasse er dataingeniør og en dyktig innovatør, men er uføretrygdet for sin MS. Han lengter ut i arbeidslivet, og ser ikke bort fra at han en dag kanskje er tilbake. Han er på ingen måte naiv, men han nekter plent å overgi seg til sykdommens destruktive prosesser. Lasse er en lyttende og meget ressursrik person. Ut over dette å jobbe med dataprogrammer og elektrodatatekniske nyvinninger, har han skaffet seg utstyr og kunnskap så han kan forme vakre glassgjenstander. Han bruker den eldgamle teknikken som kalles ”fusing”. Til 75-årsdagen fikk jeg en av hans produkter, en meget vakker blå vase.
Sist vi ar sammen fortalte han om en bok som hadde gjort sterkt inntrykk på ham. Da jeg så hvor beveget han var da han snakket om den ba jeg om å få låne den. Og i går tok han turen ned til atelieret med den. Ikke alle handicapte er like handicapte.
Den flittigste ”stikk-innom-personen” er likevel Harald, Vi studerte teologi sammen, og har fulgt hverandre i sorger og gleder gjennom mer enn femti år. Jeg er en overvektig, astmapreget og lite sporty person. Harald må sies å være det stikk motsatt. Vel, han er tynn som en strek, men sikkert ikke undervektig. Etter kroppstype kunne han gjerne vært jockey. Dessuten har han helt dilla på hest. Under studietiden red han regelmessig, ja så ofte at det luktet hest av ham. Under tiden som prest i Lillestrøm fant han alltid tid til en tur til ridesenteret. Nå, som pensjonist, kjører han ut til en bonde i Høland for å stelle og kjøre hest. Harald hadde helt sikkert vært en av John Wesleys mest stabile, utholdende og betrodde rytterpredikanter. Som pensjonist er han fortsatt i full bevegelse. Han kan av og til føle det blir for mye farting, men hans pastorhjerte er ikke utstyrt med evnen til å si: ”Nei, dessverre, det kan jeg ikke!” Og ber jeg ham av kjærlighet stige ned fra hesteryggen, svarer han det samme. Min bønn er: ”Å Gud, la ingen hest kaste ham av! Han er JO godt over sytti!"
Men også andre gleder meg med et atelierbesøk. Men min mentor kommer sjelden innom. Hun bor i Hafrsfjord, er mor til fire og jobber som familieterapeut. Jeg har oppnevnt henne til min personlige mentor. Først fordi hun har et godt øye for billedkunst. Hun opplever intuitivt hva som er godt og hva som er dårlig. Dernest fordi hun helt uten sjenanse og reservasjon kan si meg rett ut hva hun mener. Mentorfunksjonen skjer på den måten at jeg sender som MMS det første utkastet til en nytt bilde. Straks etter får jeg hennes kommentarer, som jeg følger opp. Så sendes en ny MMS og straks kommer nye innspille fra min kjære mentor. Jeg vil ikke påstå at hun vokser på dette, men jeg gjør det. Dessuten opplever jeg det så betryggede at både hun og hennes to brødre er mine beste rådgivere.
Nei nå må jeg komme i gang med malingen. Jeg har et nytt sennende bilde på staffeliet. Min mentor har sagt at jeg med fordel kan erstatte blåfargen med en varmere farge. Vel, så får jeg prøve og se hva som skjer.
God helg til dere alle.